“I hine, fjerne år”

Les den spennende historien fra NVKs tidlige år, hentet fra jubileumsboka.

Skrevet av Sigrud Skaun i 75 års jubileumsboka (utgitt i 2014).

Det er kanskje fremdeles en nokså gjengs oppfatning at jakten med stående hund kom til vårt land i midten av forrige århundre med britiske sportsfiskere. De kom hit for å fiske laks, men oppdaget snart at Norge også kunne by på gode jaktmuligheter, særlig rypejakt. Og så varte det ikke lenge før de tok med seg fuglehunder også, ved siden av fiskestengene. De britiske fuglehundene kom til å dominere jakten hos oss – det skulle være engelsksettere eller pointere, til nød gordonsettere eller irsksettere!

Men i virkeligheten var det jo tyske fuglehundraser som det først ble skutt over i vårt land. Vi vet at Severin Løvenskiold (1771–1856) på Fossum gods ved Skien holdt vorstehunder så tidlig som i 1810. Han hadde studert bergverksdrift i Tyskland og overtok Fossum Jernværk etter faren i 1802.

Jakten med vorstehhund må han ha stiftet bekjentskap med under sitt studieopphold i Tyskland. Med de store jaktmuligheter hans gods kunne by, på må han ha vært klar over at de tyske jakthundene ville ha en misjon også i vårt land.

Sigurd skaun2

Dessverre har det ikke vært mulig å finne opplysninger om hans vorstehhundimport i godsarkivet på Fossum.

I 1840 vet vi at en i Stavanger bosatt tysker, med det formidable navn Faust, drev jakt med vorstehhunder på bekkasiner og ender i byens omegn. Han var imidlertid temmelig anonym, han var best kjent i byen som «Madame Fausts mann». Hans kone var nemlig en fremragende kokkekone, uunnværlig ved alle større selskapelige arrangementer i Stavanger.

Man bør kanskje ha klart for seg at jakten med stående fuglehunder i virkeligheten er en meget ung jaktform. Utviklingen på jakthundområdet strekker seg over mange tusen år og den har i store trekk vært mynder, harehunder, og fuglehunder.

Første gang man hører om hunder som tar stand er i et verk, «Cynegetikon», av Flavius Arrianus (95 – 175 e.Kr.). Han omtaler harehunder som tok stand for haren like før uttaket «de stanser likesom skjelvende», skrev han. Dette standinstinktet var det man betjente seg av da de mange raser av stående fuglehunder ble skapt.

Det var etter alt å dømme italienerne som først forsto å festne standinstinktet, som har vist seg å være «delvis dominant». Det skjedde i 1200 årene da de italienske «garnhunder» oppsto. Jakten foregikk den gang ved hjelp av fiskegarn som ble strukket over rapphønskullene etter at en «garnhund» først hadde tatt stand for dem. Fra Italia spredte jakten med stående fuglehunder seg snart til Tyskland, Frankrike og Spania.

Til Storbritannia kom denne jakten først i 1500 årene, men i løpet av de kommende to-tre hundre år kom Storbritannia – fremragende oppdrettere som britene alltid har vært – til å spille en helt dominerende rolle.

De forskjellige land hadde etterhånden fått en rekke raser av stående hunder: Italienerne fikk sin  Cane da rete (garnhund), franskmennene sin Chien d’arret (stansehund) og tyskerne sine Vorstehhunder (av verbet «vorstehen», stå foran, altså standhunder). Britene kalte sine stående hunder Gun dogs, «haglgeværhunder», for å skille dem fra de hunder som ble brukt under jakt med rifle. De britiske stående hunder var igjen inndelt i Setters (som «sets the bird», får fuglen til å trykke) og Pointers (pekehunder, hunder som peker ut hvor viltet ligger ved å ta stand for det). Dette ordet hadde britene forøvrig stjålet fra spanierne, de hadde lenge før britene sin Perro de punta, som også betyr pekehund.

Når jeg i sin tid kom til å interessere meg for de tyske og franske fuglehundrasene, var det fordi jeg nokså snart var blitt klar over at vi her i landet led av en temmelig overdreven anglomani når det gjelder fuglehunder. I virkeligheten hadde vi mye å lære også av tyskerne når det gjaldt raser og jaktformer – det var nå forøvrig tyskerne vi hadde lært harejakten av. Jeg holdt et foredrag om dette i jegerforeningen i Trondhjem – det ble gjengitt i jegertidsskriftets 49de årgang og fikk så vidt god respons at tidsskriftets daværende redaktør, H. Platou, skrev til meg og sa at han nesten angret på å ha offentliggjort foredraget, for nå ble han spurt ihjel av folk som vil ha vorstehhunder. Heretter kommer jeg til å sende alle forespørsler til Dem, så kan De ha det så godt! skrev han. I kennelklubbens tidsskrift 23de årgang skrev jeg også en artikkel om den strihårede vorstehhund.
Blant de proselytter jeg vant var min gamle skolekamerat forfatteren Haakon Evjenth, som da var bosatt i Finnmark.

Der hadde han jaktet både med engelsksettere og pointere, men syntes ikke disse rasene egnet seg for jakten der nord.

Kunne vorstehhunder være noe å tenke på? Fra Sverige skaffet jeg ham de to korthårene «Per von Wulfenstein» og «Vilja af Wastad». De ble fulltreffere og dannet grunnlaget for hans Perviljastamme. Han har berettet om vorstehhundene sine i den herlige boken «Finnmarksjakter». Den mest kjente av hans oppdrett var vel «Perviljas Stegg», som tilhørte en av mine jaktkamerater, Edv. Røhmen den viste de engelske fuglehundene vinterveien under jaktprøver på Jamtfjellet, i Tydalen og ved Røros. Nordenfjeldske Fuglehundklubs første formann, N. B. Herlofson, lot seg også overbevise. Jeg skaffet ham en strihårhan fra hovstallmästare Rosenblad, Stockholm, og den ble han så begeistret for at han ba meg skaffe en tispe også.

Da den var kommet ville han ha hjelp med å finne på et godt navn til tispen.

– Siden du har døpt hanhunden «Sancho» får du vel kalle tispa «Panza» mente jeg, og det ble omgående akseptert.

«Panza» var en meget vakker tispe, den ville vakt oppsikt selv idag, etter mer enn femti års stadig forbedring av vorstehhundeksteriøret.

Det er bildet av den som er gjengitt på side 64 i min bok «Fuglehunden» (1922), en bok som forøvrig omhandler både tyske og franske fuglehundraser foruten de britiske.

Herolfsen registrerte kennelnavnet «Nærøya» og drev en del oppdrett med de to vorstehhundene sine. «Panza» dresserte jeg for ham, og den ble så god at jeg rådet Herlofson til å starte med den under en jaktprøve. Uheldigvis var det et overdådig lemenår det året «Panza» debuterte. Og «Panza» syntes de gneldrende lemennene var mye morsommere enn de dumme, flaksende rypene. «Panza» apporterte den ene lemen etter den andre og la dem flott foran dommernes føtter. Da hun kom anstigende med lemen nr. 12 ble det definitiv koblingsordre.

Men det var ingen som moret seg mer over episoden enn Herlofson, han var så visst ingen «bad loser», men i lykkelig besiddelse av en utpreget humoristisk sans.
Sigurd skaun1
Selv hadde jeg importert en strihår allerede i 1916. Det var «Griff» som var oppdrettet av jägarmästare Arvid Carlander i Sveg. Den var av aller beste avstamning. Faren var selveste «Ess (Nimrod) Nordschleswig» SKKS 336M og moren «Sara» SKKS 360J topphunder begge to, med et drøss 1ste pr. og Hpr. «Griff» var en uallminnelig lærenem unghund, kanskje den mest lærenemme jeg noen gang har eiet. Alle de forskjellige stadier i dressuren gikk som en lek og jeg stillet de største forventninger til den. Oppsiktsvekkende pen var den ikke, med de understilte bakbena – men bevare meg vel for en jaktkamerat den tegnet til å bli!

Hundeeiere idag vet visst ikke hvor godt de har det, med effektive vaksiner mot hvalpesyke og alminnelig kjennskap til vitaminenes betydning i kostholdet. Men i hine fjerne år kjente man ikke noe til vaksiner og vitaminer og vårt land hjemsøktes år om annet av grusomme hvalpesykeepizootier, som gjorde sin bedrøvelige høst innen hundebestanden. Man hadde ikke noe å stille opp mot denne sykdommen, det eneste var enkelte «kjerringråd», som det at man skulle gi hvalpesyke hunder ølgjær. Det var nå forøvrig ikke å dumt, for nå vet vi jo at ølgjær er proppfull av Bvitaminer.
For å gjøre en lang og bedrøvelig historie kort: «Griff» fikk hvalpesyke og jeg et grundig innblikk i sykdommens forskjellige faser. Etterhånden kom «Griff» til å lide av alle sykdommens former – den crustøse, den katarralske, den gastriske og til slutt den nervøse. I månedsvis kjempet vi for å redde hunden, med de utilstrekkelige hjelpemidler man den gang hadde, men det hele var håpløst. Til slutt var «Griff» så syk at den lå bevisstløs, badet i svette – det er første og gudskjelov eneste gang jeg har sett en hund så febersyk at den svettet på kroppen. Og så var det bare å la børsa øve sin barmhjertighetsgjerning.

Men minnet om «Griff» er stadig levende i mitt sinn. Og når jeg på mine gamle, stivbente dager har trøstet meg med en strihåret dachshund skyldes det kanskje ikke minst at når jeg ser inn i det skjeggede fjeset. på «Barabbas» synes jeg at jeg får som en hilsen fra min ungdoms yndlingshund.

Dette er en av mange flotte artikler om Norsk Vorstehhund Klubb sin historie. Langt mer finner du i 75 års jubileumsboka som alle medlemmene av klubben fikk tilsendt i 2014. Har du ikke boka og ønsker den, kontakt vår sekretær og bestill den.