Nyfrelst og heltent!

Nyfrelst og heltent!

Nyfrelst og heltent – Min læringskurve i NVK har vært så bratt at det er nesten pinlig, skriver nyvalgt nettredaktør i NVK, Signe Karin Hotvedt.

Signe Karin Hotvedt
Signe Karin Hotvedt

For tre år siden hadde jeg aldri hatt egen hund, jeg hadde aldri vært på jakt og hadde heller ingen planer om det.  Jeg fikk ugjerne utenom skispor og sti, og hadde aldri sett en rype eller tiur. Jegere var i grunnen noen tvilsomme typer. Jepp, det er den grimme sannheten.

Nå er jeg nyvalg varamedlem til hovedstyret og har sagt ja til å overta webredaktørjobben i NVK.

Nåja, som barn var jeg med bestefar på rugdejakt i skogen, vi satte snarer, og jeg husker han skjøt reven som massakrerte mormors høner. Han hadde en beagle jeg elsket, og hund sto øverst på ønskelista mi i alle barneår. Men en allergisk søster stoppet drømmen. Først da min søster og jeg hadde flyttet hjemmefra, fikk familien hund. Min far overtok Austbakkens Arko, fra Øystein Storvolls aller første kull fra 1975, og det ble startet på et livslangt kjærlighetsforhold til strihårsrasen.

Arko viste seg å være av den strie, men elskelig typen. Det var kjærlighet ved første blikk. Han var familiemedlem, trekkhund, turkamerat og vakthund. Han gikk alltid løs, var ikke jakttrent, men kom hjem med både mink, vånd og hoggorm, og la dem på trappa. Han jagde katter, trakk på sykkel og ski som en gærning, han bar kløv i fjellet, han fisket ørret selv hvis vi fikk dem inn på grunna, han sov i de underligste posisjoner, og han kunne smile! Da han trakk sitt siste sukk i 14-årsalderen, var det stor sorg i familien.

Neste strihår hos oss kom fra en oppdretter i Askim, og hun ble døpt Pia. Hun levde glade løsgjengerdager på gården. Heller ikke hun var jakttrent. Da hun døde i 2002, bodde jeg på en annen kant av landet, og det ble noen års pause med små barn.

Da jeg i 2011 skulle kjøpe meg min første egne hund, kunne det ikke bli annet enn strihår. Er man bitt av bartebasillen, så er det ingen vei utenom. Jeg valgte en strihårsvalp fra Arendal (Kattaviks Blixen), med svensk mor og trøndersk far. Valget ble ikke gjort utfra jaktegenskaper, men utfra bart og gemytt. Jeg ønsket meg en hyggelig turkamerat, og hadde ingen planer om å jakte.

Men livet byr på overraskelser. Foruten en inspirerende oppdretter, var det en impulstur til landssamlingen i Orkdal i 2012 som satte meg på sporet. Der traff jeg oppdretteren til Austbakkens Arko, pluss mange andre kjekke vorstehfolk som har pekt ut en spennende vei for meg.

Den første jaktpremien - 3. UK i Tjølling 2013
Den første jaktpremien – 3. UK i Tjølling 2013

Derfra gikk det fort. Vi deltok på noen apportprøver og fikk fine premier. Det ble morsommere og morsommere. Vi prøvde oss på noen jaktprøver. De første gikk skikkelig dårlig. Verken jeg eller bikkja ante hva det dreide seg om, men smått om senn lærte vi, og fikk et par jaktpremier. Våren etter tok jeg jegerprøven, og jeg fikk prøve meg på leirduebanen.

Jeg ble aktiv i Buskerud NVK, og der har jeg lært omtrent alt jeg kan. Det siste halvannet året har jeg sittet i styret. I fjor var jeg på min første jakt, og selv om det ikke ble felling på oss, hadde vi en fantastisk opplevelse.

For å tjene til livets opphold er jeg skrivende journalist på nrk.no. Jeg er samfunnsviter av utdannelse, er skilt og har tre barn.

Nå gleder jeg meg til å ta fatt på arbeidet i styret for NVK. Jeg er spesielt opptatt av hvordan vi kan få flere medlemmer og få dem til å føle seg velkomne inn i et flott og allsidig hundemiljø.

NVK logoVennlig hilsen

Signe Karin Hotvedt

varamedlem til styret og ny nettredaktør i NVK