VM-sølv – min historie

VM-sølv – min historie

Ida Sollie og SV Fjellgløtts Haldor tok VM-sølv i jakt med fuglehund i Frankrike i høst. her er henens historie.

Da jeg stilte opp på opptaket til VM, var det med St. Hubertus i tankene. Denne konkurransen fasinerte meg, og jeg følte at dette var noe som ville passe meg veldig godt.

St. Hubertus er VM i praktisk jakt og er en kompleks konkurranse hvor du må felle fugl for hunden og ekvipasjen som helhet blir bedømt. Jeg ble spurt av redaksjonen om å dele Haldors og min historie fra VM i Frankrike.

Haldor er først og fremst en jakthund. Jeg hadde aldri drømt om at jeg en dag skulle reiste til VM med han. I allefall ikke med vår start.

For det første var det ikke så lett å få til dressuren. Haldor var for så vidt en lettdressert hund, men han foretok ofte valg som ikke samsvarte med det jeg hadde tenkt, selv om han visste godt hva jeg mente. For det andre så ble ting gjennomført i feil rekkefølge fra vår side – jakt først, dressur etterpå. Haldor ble brukt allsidig fra starten av og dette hjalp nok heller ikke oss så veldig mye når den gryende interessen for prøver begynte å melde seg.

På grunn av dette føler jeg at jeg aldri har greid å vise frem Haldors potensial, jeg meldte meg på alt for sent til det. Allikevel, ettersom årene har gått, har Haldor vist at han kan.

Og det å bli tatt ut til VM i praktisk jakt med Haldor, gav meg en ro. Særlig med tanke på at dette VM-et ikke gikk på felt, men i skog. Haldor er en skikkelig god jakthund. Han revierer godt i skogen, og tar med seg terrenget fornuftig. Det er aldri noe problem å finne han igjen. Og han har veldig mye erfaring. Jeg var glad jeg skulle reise med Haldor!

VM-uttak: Vorsteherne kapret VM-plassene

Jeg har trent utrolig målrettet mot VM denne høsten. VM har vært i tankene under jakta, jeg har vært nøye på dressuren. Jeg har lagt ned utrolig mange timer på skytebanen. Det hjelper ikke at jeg har en god hund, hvis jeg bommer på den eneste sjansen jeg får. Jeg har reist for å få gode treningsforhold og rett fugl. Alt jeg har gjort og all fritid har gått til å finpusse mot VM. Jeg sa det aldri høyt, men jeg reiste ikke uten ambisjoner!

Det var på landssamlingen jeg ble oppfordret til å melde meg på uttaket, blant andre av Monica, Geir og Vorstehhundklubbens leder, Anders Simensrud. Og jeg vil i denne forbindelse gi sistnevnte litt kred, fordi det er sjelden at noen er så oppriktig glad og interessert i at andre skal lykkes som han. Jeg opplevde dette på landssamlingen, og senere på Rukjan da jeg hadde glemt noen papirer i bilen. Anders Simensrud har en flott egenskap i at han ønsker andre godt. Det har vært ordentlig fint å kjenne på at lederen i NVK er en slik person.

Les også: VM i gang i Frankrike

VM i praktisk jakt, eller St. Hubertus, ble arrangert lørdagen. Til St. Hubertus kan man sende to representanter fra hvert land, i en kvinne- og en mannsklasse. Man kjemper om individuell premie, men kan også bli tildelt lagpremie. Jeg reiste alene, og hadde dessverre ikke noe lag.

På lørdags morgen møtte vi opp på sekretariatet klokken 0800. Jeg hadde pakket dagen i forveien, og var klar til avreise altfor tidlig om morgenen, særlig basert på alle andre dagers morgenforsinkelse. Italienere liker ikke stå opp tidlig om morgenen. Det gjør heller ikke Ida. Faktisk tror jeg at jeg har mye italiensk blod i årene, jeg liker vin, jeg liker ikke tidlige morgener og jeg har et vanvittig temperament (av og til …)

Jeg skulle først ut av den norske gjengen da jeg var nummer fire på mitt parti. Geir og Fredrik var nummer seks og åtte. Jeg var litt bekymret for å ikke finne frem til mitt parti/terreng, men her ordnet snille Andreas opp så jeg ikke trengte å tenke på det.

Det har vært litt frem og tilbake med hvordan man bør gjennomføre St. Hubertus. Vi snakket med flere på telefon under oppholdet, det ble snakket mye oss i mellom. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å gjøre akkurat som jeg pleier å gjøre hjemme. Jeg tenkte at så lenge jeg fulgte reglene. så må det vel være interessant for dommerne å kunne se forskjell på deltagerne.

Jeg var ikke nervøs, og jeg tror det handlet mest om at jeg følte jeg hadde kontroll på reglene, at jeg er vant med å jakte for Haldor. Vet at det stort sett fungerer. Jeg valgte å gjøre som jeg pleier med tanke på utstyr og alt. Det var mange som valgte å gå uten skulderreim f.eks.. Jeg valgte å gå med, fordi det er lettere å gjøre av med våpnet når du skal gjennomføre og ta i mot apporten. Det er ikke alltid ting går helt som planlagt, og det kan være greit å ha frie hender. Jeg tok med meg en sekk til å bære fasanen i. Mange foretrakk galge, men fasaner er digre, og jeg synes det virket veldig slitsomt at den skulle henge langs leggen, mens jeg jaktet videre med hunden. Det hemmer min bevegelsesfrihet. Jeg hadde også valgt noen litt fine jaktklær, jeg synes jeg kunne unne meg det når jeg skulle jakte i et tørt, varmt land.

Haldor var fin i formen og leken i pelsen. Jeg gledet meg til å få jakte på fasan. Da det ble vår tur, ble jeg sendt innover en skogsbilvei. Langt der inne møtte jeg Luigi (en dommer/hjelper med en meget flott bart). Luigi lærte meg hvordan jeg kunne hindre at bjella ringte mens vi ikke var i slipp, uten at jeg måtte ta av halsbåndet. Han krøllet samme noe ormegress og stappet det inn i bjella. Lett som bare det, og deilig å slippe å høre på ranglingen hele tiden.

Haldor gikk pent i båndet ved siden av meg, men jeg kunne se han var klar da vi kom inn i skogen. Jeg sjekket vinden med talkumboksen min før jeg gikk frem til dommerne. Jeg hilste på alle de viktige, og nikket smilende til alle de andre. Så presenterte jeg meg selv, hunden, våpen, ammunisjon, og takket for at jeg fikk komme og jakte her.

Dommerne var fasinert av den bittelille hagla mi, og gestikulerte en del over mitt valg av patroner uten at jeg vet helt hva de mente med det. Jeg antar de synes jeg brukte for grov ammunisjon. På torsdagstreningen lærte vi at de vanligvis skjøt med samme type som vi bruker på rypa. Uansett, jeg gjorde som jeg pleier. Så fikk jeg sette i gang.

På Hubertus er det noen regler som er litt interessante. Du får ha med seks patroner, men får bare bruke fire. Du kan skyte to fugler, og det må du, for å få full pott. Du får bare skyte og sikte på det hunden har stått for. Du må ikke finne på å sikte på vilt som du ikke får felle. Når du har skutt dine to fugler, og hunden finner flere, så skal du simulere at du skyter, uten å faktisk skyte. Vilt som er påskutt, må bringes til fører. Du får ikke skyte nye fugler før den du har skutt på, er kommet til rette. Alt i alt, mye fin og god etikk i reglene. Mye fokus på sikkerhet.

Haldor jaktet godt, tok med seg hele feltet og revierte begge sider foran meg. Jeg lot han reviere i tette slag da det ikke er bra å gå forbi fugl, og det er fort gjort at noen tråkker de opp når man har fem dommere/hjelpere på slep. Når du går motvindssøk, regulerer du dybden på slagene  med hvor mye du går fremover i terrenget.

Jeg gikk i høye bregner, sakte fremover i terrenget. Jeg kunne ikke se Haldor under bregnene, men jeg hørte lyden av bjella hans, og så av og til at ormegresset beveget seg. Plutselig ble det stille, og jeg begynte å gå sakte mot der jeg hørte lyden sist. Jeg gikk veldig forsiktig i håp om å få øye på han, uten å trampe rett oppi fuglesituasjonen. Det var lurt, for da jeg så han, sto han mot meg. Fuglen er i mellom oss!

Det som er fint med Haldor er at han er utrolig presis, og han står alltid veldig nær fuglen. Derfor trenger jeg ikke lure på hvor fuglen kommer fra, og det er alltid lett å felle. Dommerne var litt overalt så jeg kommanderte dem bak meg, før jeg tok et skritt nærmere for å få opp fuglen. Nå kunne jeg se den der den lå. Fuglen fløy, Haldor var rolig og jeg skjøt.

Jeg traff på første skuddet, men jeg så det var et dårlig skudd. Ikke pokker om jeg skal ha et ettersøk i den høye vegetasjonen her, tenkte jeg og skjøt fuglen en gang til, vel vitenende at jeg mistet fem poeng for det hvis dommerne trodde jeg bommet på første. Fuglen falt rett ned.

Haldor fikk apportkommando, men han klarte ikke se hvor den landet på grunn av bregnene. Dermed ble det intens søking på han, og han gikk til slutt varm. Jeg synes han hadde vært i området hvor fuglen falt, og ble med ett litt nervøs. Var den ikke steindød nå? Jeg ble også litt varm med tanke på at vi ikke skulle finne igjen fuglen, men heldigvis har jeg lært at når ting går i stå, må man roe seg ned, og ta seg tid til å tenke litt.

Derfor kalte jeg inn Haldor, ga han vann, godsnakket litt med han, trakk pusten selv og fuktet nesen hans (hunder lukter bedre med våt nese). Så sendte jeg han ut, på rett side av vinden. Da fant han fasanen med en gang, og utførte en litt lurvete apport fordi han var så varm. Jeg tror det ble litt voldsomt å ha fasanen i munnen «så lenge». Alt er relativt når man har det ubehagelig. Jeg prøvde å vise fasanen til dommerne (fordi det står i reglene at dommerne skal se fasanen), men fikk bare beskjed om at jeg måtte bære den selv (jeg visste jo det). Haldor fikk fortsette søket, men vi fant ikke flere fasaner før vår slipptid var over.

Før jeg skulle gå, tok den ene dommeren meg i armen, og sa han synes Haldor og jeg hadde et veldig godt samarbeid. Jeg var veldig fornøyd selv. Jeg koste meg virkelig på jakt med Haldor. Jeg var på konkurranse, men klarte å nyte. Jeg fikk felt en fugl og Haldor oppførte seg.

Livet var fantastisk! Rett etterpå skrev jeg på Facebook «For en opplevelse. Et herlig samarbeid med Haldor resulterte i en felling av fasan. Alt var ikke perfekt, og en felt fugl er sikkert ikke nok til å vinne, men jeg fikk skryt for samarbeidet med hunden, og jeg fikk felt fasan for en ordentlig flink Haldor!» Jeg var i gledesrus da Andreas og jeg reiste over for å se guttene konkurrere. Geir fikk felt en fugl for Kaiser, mens Fredriks Peppa tok fuglen i reisen, og fant dessverre ikke flere.

Etterpå reiste vi tilbake til sekretariatet. Der hadde dommerne kommet tilbake, og fikk lunch. Alle var nå ferdigbedømt. Jeg merket at det var en annen stemning rundt meg. Folk så på meg. Jeg var veldig nysgjerrig på hvordan jeg hadde gjort det, og jeg lusket mot der dommerne satt og spiste. Jeg gikk vel rundt bordet deres omtrent en halv time før jeg turde å forstyrre. På fransk-norsk-engelsk og tegnespråk spurte jeg hvordan jeg hadde gjort det.

Først ville de ikke si noe, men de blunket og smilte, så jeg ble helt usikker. Flørting eller hint? Ikke godt å si … Til slutt var det en som sa at jeg skulle i barrage, og at jeg ikke måtte dra noe sted. Jeg hadde ikke satt meg inn i hva en barrage var, men jeg visste at det var noe bra finalegreier.

Jeg ble hoppende glad og det sitret i hele kroppen, men da fikk jeg streng beskjed om å ta meg sammen for dette var hemmelig frem til kunngjøringen. Jeg prøvde å holde masken til jeg kom ut på gaten, og der sto jeg å hoppet og hvinte for meg selv. Jeg fikk kontakt med den eneste jeg visste som kunne noe om dette – Christine Due. Hun snakket meg gjennom dette, og gjennom samtalen med henne, kom hodet på plass igjen, og jeg gledet meg til et kvarter på jakt med Haldor. Det som er litt kjekt med en barrage, er at jeg allerede er sikret en premie, jeg bare visste ikke om det var gull eller sølv.

Jeg fikk utrolig mye støtte og oppmerksomhet før finalen. Det ble delt ut mange gode råd, og det var mange som var «nervøse» for meg, og virkelig ønsket at jeg skulle lykkes. Noen kunne jeg rett og slett ikke prate med fordi jeg kjente det påvirket meg, og jeg ville ikke bli nervøs. Jeg ville gå avslappet med Haldor, og vise mer av det samme som de må ha likt godt i det forrige slippet.

Alt gikk selvfølgelig på fransk, så jeg virret rundt til det kom en mann i orange vest, og dro meg med etter håndleddet. Jeg visste han ikke kunne engelsk, så det var sikkert enklest for han å slepe meg dit jeg skulle være. Jeg var medgjørlig der jeg ble leid etter håndleddet av en ganske stor franskmann. Jeg merket at crewet også ville jeg skulle lykkes. De klappet på meg, strøk meg på kinnet, sa ting jeg forsto betydde lykke til, og bar meg nesten på gullstol frem til dommerne. Artig opplevelse. Deretter var det på’n igjen, denne gangen i veldig oversiktelig terreng.

Jeg begynte å presentere meg, men dommerne satte meg bare i gang. Haldor var helt klar og kjørte på. Han hadde også hørt noen skudd fra herrenes barrage, og dro på det han kunne.  Han fant en fasan, men for å kunne skyte på den måtte jeg gå rundt slik at jeg ikke skjøt mot publikum.

Dessverre ville ikke fasanen bli der så lenge, så den fløy vekk. Pokker! Haldor fortsatte, og fant en ny fasan, men denne løp vekk fra Haldor, og jeg lot han ikke følge på inn i skogen. Så fant vi ikke flere. Simone fikk slipp før meg, hun fikk skutt en fasan, dermed fikk vi sølv og Simone Mieli ble verdensmester for syvende gang. Jeg føler vi var nære, men å bli vise-verdensmester ved første forsøk, er jammen ikke så verst det heller.

Jeg har fått oversatt tilbakemeldingene i ettertid. Tilbakemeldingen vi fikk av hoveddommer etter barrage var at det var et “remarquable”  (bemerkelsesverdig) høyt nivå på de kvinnelige deltakerene! Og at Haldor og jeg har veldig bra “complicité” (bånd/samspill som jeger og hund) som man skjelden (“rarement”) ser hos mannlige jegere med hund. Vi fikk tilbakemelding om at vi hadde høy jaktlig sikkerhet, og taklet terrenget bra, og jakter “très, très bien”!

Under premietudelingen skrøt hoveddommeren igjen av det ekstraordinære samspillet (“complicité extraordinaire”) som Haldor og jeg har. «Man forventer ikke et så godt samspill”, sier han. Et “ekstremt godt samspill”, gjentar han. Han fortsatte med at jeg har et virkelig bra “jeger-temperament”, og konstanterte at grunnen til at jeg fikk andreplassen, var at jeg fikk felt færre fugl.

På søndag var det duket for gallamiddag og premieutdeling. Dette arrangementet var som vanlig mange timer forsinket, så VM-opplevelsen ble avsluttet som den begynte, på etterskudd. Middagen var veldig god, og premieutdelingen var veldig hyggelig å være med på, selv om jeg ikke forsto et eneste ord.

Nå i ettertid må jeg le litt av hele 2017 med Haldor. Gamle Haldor som har blitt dratt med på prøver i år bare fordi Trygve skal vises frem. Også henter han den ene premien etter den andre, totalt seks premier fordelt på høyfjell høst, høyfjell vinter, to på skog, fullkombinert på høyfjell og en sølvmedalje i verdensmesterskap. Fine og gode, herlige Haldor!

Jeg har fått mye støtte for å få til denne turen. Rogaland Fuglehundklubb, Norsk Vorstehhund klubb avd. Rogaland, NKK Rogaland, NKV og NKK har støttet meg økonomisk. Jeg har inngått et samarbeid med Interjakt Ålgård, og de sponset meg med nye klær slik at jeg kunne være fin både på Hubertus, men også utenom arrangementet.  Jeg vil også takke for blomster jeg har fått både fra venner, naboer, NVK sentralt og FKF. Det føles utrolig godt å bli sett! Tusen tusen takk!