Martin Tangen og langhårvorsteher Alva har imponert på premelistene de siste årene, og var uten konkurranse da Årets skogsfuglhund skulle kåres.

Dette er Martin og Alvas historie:

Skogens dronning – Rognhøgdas Alva

En duggfrisk høstdag i 2015 går jeg som relativt uerfaren skogsfugljeger ut på støkkjakt her hjemme i Kongsvingers dype skoger.

Som vanlig er det lite fugl å se, tynt med skuddsjanser, og jeg begynner å innse at også i dag kommer jeg hjem med tom sekk.

Men før jeg rekker å irritere meg nevneverdig, tar en diger tiur til vingene, og gir meg et mikrosekunds sjanse i en glenne mellom to furuer.

Min upålitelige italienske halvauto rekker å sende en ladning av gårde, og fjæra spruter.

YES!

Endelig!

Tiuren skjener mot høyre på stive vinger og mister høyde drastisk.

Den ligger der!

Vel framme der tiuren burde ligge, begynner en lang og frustrerende leteaksjon som avsluttes en tid etter at mørket har fått et tungt grep rundt skogen.

Jeg må gi opp. Det er nytteløst.

Samme kveld sitter jeg foran peisen og dreier halvliteren på bordplata. Tankene kverner rundt human jakt, dyrevelferd, og samvittigheten er tung.

Denne følelsen vil jeg ikke kjenne på lenger. Den fuglen hadde jeg funnet om jeg hadde hatt en hund!

Fra ord til handling

Tilbake på jobb uka etter forteller jeg om frustrasjonen min til en fyr jeg vet har fuglehunder. Lite visste jeg på det tidspunktet at han skulle forandre livet mitt, og bli en av mine aller beste venner.

Knut Andreassen tilbød seg å låne ut sin gamle, gode strihår, så jeg kunne få prøve denne på jakt.

Etter noen timer med Trigger i skogen, var jeg solgt. Det var ingen vei tilbake.

Trigger viste meg at det var ikke lite fugl i skogen, det var masse!

Trigger var den første hunden jeg så i stand og den første hunden jeg skjøt fugl for.

Vel tilbake på kontoret ble det avtalt at jeg skulle få stå på valpeliste, men det var ikke planlagt noe kull før om over et år.

Knut forsikret meg om at deres langhår Rognhøgdas Trixie var rette mor til min valp.

Da det nærmet seg parring, og potensielle valpekjøpere fylte listene til Knut og Eli, dukket spørsmål om jaktprøver og utstillinger opp.

Jeg hadde absolutt ingen planer om å holde på med sånt. Det var en jakthund jeg skulle ha. Men for å gjøre oppdretteren fornøyde, sa jeg meg villig til å gå på prøve under veiledning fra dem.

En liten hamster

Noen dager etter fødselen fikk jeg lov å komme på besøk. Det gjorde inntrykk. Jeg hadde egentlig ikke tenkt på noe annet enn at jeg skulle ut og skyte fugl, som jeg gjorde med Trigger.

Det føltes et stykke unna gammeltiur da jeg holdt Alva for første gang. En liten hamster som fikk plass i hånda mi.

Jeg måtte rett og slett forberede meg på en del år med barneoppdragelse. De stakkars oppdretterne mine fikk meg på besøk både sent og tidlig de neste åtte ukene.

Men så var endelig dagen der. I påsken 2017 dro Alva og jeg hjem til Brandval. Jeg følte meg som en nybakt far, totalt uten erfaring. Hadde ikke den blekeste aning om hva som ventet meg.

Rognhøgdas Alva viste seg tidlig som nysgjerrig, uredd og selvstendig. Hun brydde seg fint lite om meg og andre autoriteter.

Rampunge

Fra dag 1 gikk vi turer i skogen, omtrent hver eneste dag. Ettersom ukene gikk mot sommer, ble Alvas bein lengre og hørselen enda dårligere. Hun var på daglige oppdagelsesferder i naboenes hager til min store frustrasjon.

Vi jobbet med grunndressur, innkalling, gikk på valpekurs osv, men til syvende og sist stakk Alva av når hun hadde lyst til det – uansett.

Jeg var frustrert, men ga ikke opp. Jeg skulle ha kontroll på henne uten bånd, koste hva det koste ville.

Mens vi trente dressur med en mildt sagt lav måloppnåelse, nærmet høsten seg med stormskritt. Alva og jeg var invitert med oppdretterne på rypejakt i Finnmark.

Villdyret våkner

Tanken var at Alva skulle få oppleve litt rypelukt, og kanskje sekundere i noen situasjoner.

Vel fremme i terrenget, utrustet med langline, hagle og en valp på to bein, kunne jakten endelig begynne.

Seks måneder gamle Alva var på oppdagelsesferd som vanlig, men hun ante jo ikke hva som plutselig kunne sprute ut av lyngen. I løpet av den første uka i Finnmark tentes gnisten, og hun tok stand selvstendig flere ganger på slutten av uka.

Langlina hadde jeg kastet etter noen timer den første dagen, da denne surret seg fast i alt og alle. Når rypene lettet, forsvant valpen etter over alle blåner, tross advarsler fra oppdretterne og resten av jaktlaget.

Tiurmøte

Tilbake på Østlandet uka etter var det dags for årets åpning på skogsfugljakta. Alle erfarne hundefolk sa jeg ikke måtte slippe valpen i skogen de første årene. I ettertid har skjønt hvorfor, men på det tidspunktet var det en umulig tanke for meg å gå en søndag i skogen mens hunden skulle ligge i bur hjemme.

Hun fikk bli med. Nytt forsøk med langline, alene på skogen. Alvas selvstendighet og nysgjerrighet drev henne fram, helt fra de første timene på skogen.

Tilfeldighetene ville ha det slik at hun trakk an i svak motvind i kanten av en myr.

Der står hun!

Jeg går med raske skritt mot henne, men før jeg er oppe, går hun på. Etter en avanse på 30 meter, løfter en tiurkylling og svinger utover myra.

Er det mulig?!

Fjøra spruter

Min vanligvis så upålitelige halvauto går av med et drønn, og tiuren stuper i myra.

Før jeg rekker å tenke langline, er Alva over fuglen og napper fjør til den store gullmedaljen.

Jeg rekker både gledestårer og latter på veg bort til Alva og fuglen.

For en opplevelse!

Morgentåka ligger mellom furuleggene, og jeg fyrer opp et bål for å forsøke å la opplevelsen synke inn.

Desperat prøver jeg å finne mobilsignaler for å fortelle Knut og Eli om situasjonen.

Herregud så stolt jeg er!

Sju måneder gammel, og tiurfall!

Vi er ute på jakt flere dager i uka resten av høsten, men noen særlig flere fugler blir det ikke.

Det spiller ingen rolle. Nå skal det trenes mot neste høst.

Krasj

Snøen inntar skogene på Østlandet, og som seg hør og bør introduserer jeg Alva for snørekjøring på ski. I desember er hun 10 måneder, så det blir med korte turer og kortere strekninger med trekk.

En desemberkveld hvor vi kjører med hodelykt, og får god fart ned en slak helling, hører jeg at det letter fugl fra veden et stykke foran oss.

Automatisk retter jeg blikket (og da også noen tusen lumen) i retning av lyden. Jeg ser da en fugl på stive vinger i full fart på veg mot oss.

Den blir bare større og større, tydelig blendet av hodelykten. Dette blir kollisjon!

Fuglen smeller i brystkassa mi med et klask og havner fortumlet ut i løssnøen ved siden av skisporet. Før jeg rekker å tenke, kaster Alva seg over den voksne orrhanen, avliver den og kommer fram til meg for å levere den.

Er det mulig!?

En utrolig opplevelse som sier meg noe om hva som bor i hunden min. Det blir fugl uansett, med hun der!

Så da fikk jeg stavre meg til bilen med orrhane i den ene hånden og skistaver i den andre. Det var bare å henge den til mørning og legge den i fryseren.

Jeg begynte å ane konturene av at Alva skulle bli skogens dronning.

Prøvedebut

På seinvinteren var det på tide å innfri løftet til mine kjære oppdrettere. Jeg hadde meldt Alva på Rolv Sevendals minneløp, uten å helt ha begreper om hva jeg skulle begi meg ut på.

Riktignok hadde vi trent på fjellet med treningspartier, og gått en jaktprøve på Hovden noen uker før, men erfaringen min var skjør som glass.

Jeg var helt sikker på at Alva absolutt ikke kom til å ta stand, og fryktet at hun aldri i verden skulle komme på innkalling når slippene var over.

Vi hadde plass lørdag og søndag. Forholdene var tunge, det var råtten vårsnø og sol fra skyfri himmel. Dommeren holdt sin morgenandakt, og jeg informerte han om at jeg var nybegynner.

Som han sa, var det talent som skulle vurderes i UK. Det visste jeg at min hund hadde, så det beroliget meg en smule.

Vi hadde mye fugl i partiet den dagen. Det var våryre stegger, ryper som rullet foran og i det hele tatt vanskelige forhold for en unghund.

En etter én ble AK-hundene avsluttet. Også i UK gikk mange tomme for krefter i den tunge snøen.

Lukkede ører

Alva skulle ut i sitt 4.slipp. Hhun var en av dem som hadde krefter i behold. Hun virket uutømmelig denne dagen, og gikk på for full musikk.

I et bjørkebelte på veg mot bilene trekker Alva an og fester en stilfull stand. Dommeren tar meg med ned mot henne.

Da vi er på jaktbart hold, letter det to ryper presist foran Alva.

Hun lukker ørene og forfølger et stykke før hun returnerer til setet og begynner å utrede på egenhånd.

I mellomtiden har jeg dratt av et skudd, og dommeren setter seg ned med penn og papir.

Alva hadde presentert en jaktbar situasjon, vært tilstrekkelig rolig i oppflukt og skudd, og fikk dermed sin første jaktpremie.

Gud så stolt jeg var! En 3. UK jeg aldri trodde jeg skulle klare å få.

Dagen etter bar det ut igjen. Nå var føret noe bedre på morgenen.

Frisk ettergang

I første slipp mot en breton blir begge hundene borte bak en kolle. Før vi rekker å komme innpå, ser vi ryper som letter, og to hunder som forfølger friskt.

Søren!

Minutter senere ser vi begge hundene trekke an i motvind. De avanserer side om side mot en elv som er gått over breddene av is og smeltevann.

Bretonen kvier seg noe voldsomt når han kommer til bredden og får øye på en bro 100 meter opp i elva. Han går for broen.

Alva fornekter seg ikke og stuper uti.

Etter å ha kavet seg opp på snøkanten på andre siden av elven, fester hun en stram stand.

«Koble bretonen!» roper dommeren

Alva tar ikke sjansen på å riste seg.

Det bildet hvor hun står i stand i snøen, mens vannet renner av henne, har brent seg fast i minnet mitt.

«Koble bretonen!» roper dommeren, og vi tar fatt på de lange 100 meterne opp til broen for å komme inn i situasjonen.

Kommer hun til å holde standen? Blir rypene sittende? Spenningen er til å ta og føle på!

Da vi omsider er på jaktbart hold, går Alva på, og reiser to ryper!

Fersk og uerfaren som jeg er, har jeg ikke tatt frem revolveren. Den ligger godt nedi en glidelåslomme i jakka.

Ikke helt skuddklar

Når jeg fikler for å få den frem, går jeg på ryggkulen i den råtne snøen.

Et kaos med 2 meter mann, ski, staver og en entusiastisk dommer oppstår.

Jeg klarer ikke å få skutt. Er det mulig!?

Da jeg omsider har kommet meg på beina, har det seg slik at Alva har festet en ny stand på samme sted.

En gjenligger!

Denne gangen smeller jeg av umiddelbart etter reisen. Alva er tilstrekkelig rolig og en ny jaktpremie er et faktum!

2. UK på dag 2! Jeg smiler fra øre til øre hele veien fra Sømådalen til Kongsvinger.

Kondisjonstrening

Sommeren blir brukt til dressur og kondisjonstrening. I tillegg stiller vi på flere ustillinger, får gode tilbakemeldinger og tre CERT.

Når vi trener kondisjon, veksler vi hele tiden på terrengsykling, løping med trekk, svømming og ski med trekk. Alva løser alt med største selvfølgelighet.

I en vanlig uke ligger vi på mellom 6 og 10 mil med kondisjonstrening, i off-season. Det skal ikke stå på den fysiske formen i hvert fall!

Den påfølgende høsten kommer, og jeg drar til Finnmark med en noe mer erfaren hund og en nyinnkjøpt Beretta o/u.

Det blir braksuksess, og vi skyter mange ryper for henne den uka.

Full fryser

Vel hjemme på skogen fortsetter ting å fungere, åtte skogsfugler, derav to tiurer, må bite i gresset.

I tillegg plukker vi med oss noen flere jaktpremier på høyfjell høst.

Ting begynner virkelig å sette seg, men dressuren er veldig langt unna AK-nivå. Frykten for at hun etter hvert skal runde to år begynner å melde seg..

Jeg ser at all jaktingen, og min manglende evne til å få henne rolig nok i fugl, er en lite heldig kombinasjon. Jeg bestemmer meg i grunn for å være fornøyd, jakte og ha det trivelig.

Det resulterer i mange jaktdager, fulle frysere og en hund som etter hvert begynner å bli veldig erfaren.

Hun finner fugl overalt. Erfarne hundefolk sier jeg har en eksepsjonell viltfinner, og at slike hunder får man bare en gang i livet.

Det er som om hun tryller frem fugl – uansett biotop, føre og forhold.

Egenrådig

Når hun har passert to år, begynner jeg å trene apport for alvor. Tenker at apportprøver kan vi i hvert fall forsøke å få til.

Hun er egenrådig, hard i bittet og apporterer i grunn bare når hun selv vil.

Det er slik jeg kjenner henne, skogens dronning.

Etter uker med målrettet trening og god veiledning fra oppdretterne, begynner ting endelig å fungere.

Vi plukker noen førstepremier i apport. På jakt ser jeg at apporten også fungerer mye bedre enn tidligere.

Apporttreningen var nøkkelen

Det mest bemerkelsesverdige her er allikevel ikke apporten i seg selv. Jeg ser det som et direkte resultat av apporttreningen, at jeg har fått en mer samarbeidsvillig og lydig hund. I alle sammenhenger!

Plutselig kan hun være løs overalt. Hun stikker ikke av i hagen. Hun kommer på innkalling over alt.

Hun setter seg tvert når jeg roper sitt på 200 meter!

Antagelig er det kombinasjonen av at hun har modnet, blitt tre år og apporttreningen.

Men uansett har det gitt meg nye forhåpninger om å kunne jobbe mot jaktprøvestart i AK.

August 2020 står for døren. Vi skal taksere skogsfugl på Finnskogen.

Denne sommeren har det vært fine forhold, så det er godt med kyllinger både av storfugl og orrfugl i skogen.

Alt falt på plass

Taktikken min er å få reist fugl mot meg, så jeg kan møte henne og sette henne etter reisen.

Dette klarer jeg å få til flere ganger. Plutselig er det som en polett har falt på plass. Jeg har fått en hund jeg kan stille i AK!

Rett før jakta samme år får vi 1. AK Skog på Maura og blir prøvens beste hund.

Kommentar fra dommer Svein Kvåle: «Alva får en 1. AK i dag, og du må love meg en ting: Denna bikkja skal du avle på, og du skal gjøre det fort!» Denne premien sammen med de tre utstillingscertene gjorde Alva til NUCH – Norsk utstillingschampion

Frierferd

Etter en rå høst med mange ryper og skogsfugler i bakken, bestemte jeg meg for å holde løftet til Kvåle, og fant en passende hannhund i Danmark.

Pga. pandemien ble Alva inseminert, men alt gikk etter planene, og hun ble bekreftet drektig.

Høygravid i 5. uke stilte hun på DM med NVK OA og ble distriksmester høyfjell vinter.

En soldag i april 2021 fødte hun seks velskapte små: to tisper og fire hanner.

Etterspørselen var stor, og etter litt research fikk vi plassert alle seks i gode jegerhjem.

Det er en sann fornøyelse å følge med på utviklingen til valpene. Jeg setter mye penger på at vi ser de på premielister i UK til høsten!

En eventyrhøst

Da det ble høst og kroppen var tilbake til normalen, sto vi igjen klare til å jakte og stille på prøver.

Høsten 21 ble et eventyr. 1. AK skog på Høland, 1. AK fullkombinert skog på Budor, 1. AK Skog på Veldre sag, pluss et knippe AK-premier til på høyfjell og skog.

I tillegg felte vi 36 skogsfugler, hvorav fem voksne tiurer denne høsten.

En slik høst får vi nok aldri igjen, men den befestet mine antagelser: Alva er skogens dronning.

Med premiefangsten denne høsten ble Alva dobbeltchampion NJ(k)CH og NUCH.

De gamle gutta har nok rett: En slik hund får jeg aldri igjen.

 

 

Suksessfaktorer

Avslutningsvis vil jeg reflektere litt over hvorfor Alva har blitt som hun har blitt.

Den klart største suksessfaktoren er oppdretterne. Det var ren flaks at jeg kom i kontakt med dem. Men det er de som skal ha den største æren.

Foruten genmaterialet så har de fra dag én veiledet på en eksepsjonell måte. De har tatt oss med på utallige treninger, samlinger, jaktturer osv. osv.

Uten dem hadde jeg stått helt på bar bakke.

I tillegg er det viktig å bruke mye tid på dressur. Man ser ikke alltid effekten umiddelbart, men å få inn gode rutiner og sosialisering ved hjelp av dressur i et fuglehundmiljø, har vært avgjørende.

Eidskog Fuglehundklubb har vært en slik arena for oss, sammen med NVKs samlinger, i første rekke hos Mette Ulvestad og Rune Brenna på Oppstad.

Det finnes mye kompetanse der ute. Mange har gjort de klassiske feilene selv. Mitt inntrykk er at Fuglehund-Norge mer enn gjerne veileder og tar imot oss ferskinger med åpne armer.

Sist men ikke minst: Det krever mye stahet, og beinhard prioritering i hverdagen.

Man kommer ingen veg med en dronning om man gjør ting halvveis!