HD generelt og situasjonen på KV spesielt
Det har dessverre vært en negativ utvikling på KV når det gjelder HD.
I 2018 var det 15,1 % HD på røntgede hunder (93), og i løpet av årets 4 første måneder i 2019 er det 19 % med HD av de hundene som er røntget i perioden (42).
Fordelingen på individer røntget i år er som følger: A: 25, B: 9, C: 6, D: 2
På SV har det over tid vært høyere HD % enn ønskelig, i 2018 var det 20 % HD og i 2019 er det så langt 10,3 %

(per 27.05 er 29 røntget, 18 A, 8 B, 3 C, av hundene med B er to rerøntget fra status C til B.)
På LV er tilstanden uforandret.(god)
HD er en lidelse med en arvelig disposisjon. Det vil si at HD nedarves ikke direkte, men at det er arvelig hvor disponert det enkelte individ er for å utvikle HD. HD er en såkalt polygenetisk egenskap, dvs at det er mange gener sammen som er bestemmende for hvor sterkt disponert et individ er. Når egenskaper styres av flere gener sammen, er det vanskeligere å utelukke HD gjennom arv enn dersom det var ett enkelt gen som var bestemmende og som kunne påvises. Slik er det ikke. Det er et sett med gener. Hvis et individ arver flere slike gener samtidig, vil sjansen for at individet utvikler HD øke.
Vi har i mange år praktisert HD røntging av hunder. Tidligere ble hundene klassifisert i et «grovt» system; fri for HD, svak grad, middels grad og sterk grad. Nå har vi fått et litt mer finmasket system der vi sier at A og B hunder er «fri», mens C, D og E har økende grad av HD, dvs økende grad av «mistilpasning» av lårbeinshodet i bekkenet. Så skal vi være klar over at det er glidende overganger mellom de ulike klassene. Det er for eksempel ikke så stor forskjell mellom en «dårlig» B hofte og en «god» C hofte.
I noen land har man derfor en enda «mer finmasket» inndeling; A1, A2, B1, B2 osv
Dette betyr at dersom man bruker mange hunder i avl som har B hofter, og hvis disse hundene i tillegg har en B hofte som ligger nær opptil en C hofte, så vil vi trolig avle nye hunder med B og C hofter.

Dette er grunnen til at indekser er en bedre metode å avle etter enn hundens egen HD status.
Indekser har vi ikke brukt så lenge i avl. I vorstehklubben ble indekser innført i 2010.
I mange år styrte vi etter hundens egen status som var det eneste verktøyet vi hadde, og ved hjelp av dette verktøyet ble andel hunder med sterk grad av HD redusert. Det er ikke mange hunder i dag som får påvist E hofter, noen få får påvist D hofter.
Men vi er ikke i mål. Nå har vi altså fått et nytt verktøy, og det er indeksberegninger. En indeks vil i mye større grad enn hundens egen HD status, si noe om sannsynligheten for om hunden vil føre «HD gener» videre til sine avkom. Dvs en hund med høy HD indeks har mindre sannsynlighet for å gi disposisjon for HD videre til sine avkom fordi den trolig har få gener for HD. En hund med lav indeks for HD har trolig mange gener som disponerer for HD.
Hvis jeg som oppdretter skulle velge mellom to hannhunder som stod ganske likt med hensyn til jaktegenskaper og andre egenskaper som jeg vektlegger og begge hadde A hofter, så er ikke valget vanskelig dersom jeg vet at den ene hannhunden har HD indeks 110 og den andre 90. Jeg hadde benyttet meg av verktøyet HD indeks. (avlsverdi for HD)
Vi ser ofte at det argumenteres for at det er ikke noe poeng å ta hensyn til HD eller la dette få en stor plass i avlsarbeidet. Vi møtes med utsagn av typen; «nå har vi røntget hunder i 30 år og det har ikke hjulpet! »
Og hvorfor har det ikke hjulpet i så stor grad som vi kunne ønske? Nettopp fordi slik argumentasjon brukes for å rettferdiggjøre avl på egne hunder fra HD-svake linjer.
Det avles fortsatt på hunder med HD (ja faktisk), det avles på hunder med lave indekser, på kombinasjoner som ikke tilfredsstiller kravene , på kombinasjoner som ligger under gjennomsnittet (under 200).
Vi bruker ikke verktøyene vi har!!
Da kan vi ikke forvente fremgang.

Situasjonen hos KV
Hvis vi går inn og ser på noen av de hundene som har fått påvist HD, ser vi at det ligger importer bak i foreldre eller besteforeldregenerasjonen. Aktuelle importer her er Voss Du Pied Du Mont og hans sønn Everest v.d Stroomdrift som har hatt to kull hver i Norge.
Det viser seg at avkom fra disse har avlet en del HD i flere kombinasjoner. Det som er spesielt er at HD popper opp i barnebarn-generasjonen, og ikke nødvendigvis i første generasjon.
Når det gjelder importer kan vi ikke stole så mye på indeksene som for norskfødte hunder. Mange av disse vil likevel etter at de har fått avkom og avkoms avkom i Norge, være til å stole på. Jo flere slektninger som er røntget, jo mer kan vi stole på indeksen.
Flere av disse parringene med utenlandske hannhunder er godkjent av avlsrådet. Det er lagt frem dokumentasjon for hundens egen status (selvsagt) i tillegg til status for avkom i andre land der disse hundene er brukt. På bakgrunn av dette fant ikke avlsrådet grunn til å avslå godkjenning.
Det vil alltid være en risiko ved å importere avlsmateriale, også selv om man både sjekker og kryssjekker informasjon fra ulike kilder.
Det som er viktig videre er å få røntget flest mulig hunder, både fra disse linjene og fra andre linjer slik at indeksene blir mest mulig «riktig», slik øker vi sikkerheten på indeksene.
Avlsrådet har avslått godkjenning av hunder fra aktuelle linjer selv om disse formelt sett har oppfylt kravene som avlshund etter NVK sine kriterier.
Så er det slik at noen likevel velger å avle på hunder som har vist seg å nedarve disposisjon for HD. Avlsrådet finner dette sterkt kritikkverdig.
Det har også dukket opp HD etter andre utenlandske hannhunder, blant annet etter svenske Alphäxans Berlins Remo og i andre linjer der det ikke umiddelbart er så lett å se årsaks-sammenhenger . Dette vil Avlsrådet se nærmere på og følge med på. Noen «kjørelinjer» er også representert på HD statistikken.
Vi kan ikke ramse opp alle hunder og røntgen resultater.
Alle som ønsker å orientere seg om hvilke hunder som har HD og se på indeksverdier, kan finne informasjon om dette på NKK sin database Dogweb (oppdateringer i rasen/HD) eller i NVK sin egen database Datahound som dere finner på nettsiden. Hvis Avlsrådet ikke skriver noe om hvilke hunder dette gjelder, så får vi kritikk for hemmelighold og beskyttelse. Hvis vi skriver navn får vi kritikk for å henge ut noen. Dette er ikke enkelt. Avlsrådets eneste ønske er å gjøre det som er best for rasen i den HD situasjonen som har oppstått.
Godkjenning av parringer skjer etter gitte kriterier. Likevel må det være rom for skjønn. Der vi ser at det i enkelte linjer er mye HD, vil vi gjøre individuelle vurderinger før godkjenning. Vi synes det er viktig å ta tak i dette nå og føre en relativt streng praksis mht til godkjenninger, slik at vi forhåpentlig får stoppet den uheldige utviklingen.
Vi vil i imidlertid påpeke at det største ansvaret hviler på den enkelte oppdretter. Vær kritisk både i forhold til bruk av egen hund i avl og bruk av hannhund.

Situasjonen hos SV
Hos SV er situasjonen med høy HD % dessverre ikke ny og kan heller ikke spores tilbake til noen få hunder/linjer. Her må vi fortsatt ha fokus på egenstatus, indekser og kombinasjoner.
Hos SV vet vi imidlertid at arvbarheten for HD er særlig høy, dette innebærer at muligheten til å påvirke situasjonen til det bedre gjennom fornuftig avl er god!
Vi må bruke det vi vet, informasjonen som ligger der. Dersom vi gjør det, vil vi få fremgang, Dersom vi velger å bagatellisere HD i avlsarbeidet fordi vi har en veldig god hund som vi ønsker å avle på, da kommer vi ingen vei.
Hvorfor er HD viktig i avlsarbeidet?
Hos en hund med HD passer ikke lårbeinshodet perfekt i hofteskålen. Vorsthere er relativt store og tunge hunder som brukes aktivt til jakt og annen aktivitet som hundekjøring. Derfor vil selv en mildere grad av HD ofte vise seg i form av halthet, stivhet og smerter hos hunden på et eller annet tidspunkt i hundens liv. Det er individuelle forskjeller her. Det vil oppstå sekundærforandringer i form av forkalkninger i og rundt leddet som vil gi ytterligere stivhet og smerter. De fleste vorsthere med HD vil derfor få redusert velferd. Å leve med kroniske smerter er ikke god velferd. Hos jakthunder med sterkt jaktinstinkt vil sterk jaktlyst noen ganger overgå smerten, dvs hunden jakter uansett . Smertene vil da vise seg tydeligere når hunden har rolige perioder. Det er eiers plikt og ansvar å beskytte hunden mot fare for unødige påkjenninger og belastninger jf dyrevelferdsloven § 3. Vi ønsker vel alle å være gode og ansvarlige hundeeiere.
Å vektlegge HD i avlsarbeidet hos vorstehrasene er viktig fordi hundene våre skal ha det godt og slippe smerter.
Noen argumenterer med at HD ikke er så viktig, at det er viktigere at hunden ikke stresser eller lager lyd under jakt og jaktprøver.
Hvorfor velge? Hvorfor ikke ha en hund som BÅDE er HD fri og ikke piper/ stresser?
Vi kjenner ikke til at det er en genetisk sammenheng (korrelasjon) mellom HD og lyd/stress.
Vi må klare å ha flere tanker i hodet på en gang.
Jo flere egenskaper vi velger å fokusere på, jo langsommere går avlen fremover, men det er fullt mulig å avle for flere egenskaper samtidig. Dette illustrerer hvor viktig det er å ha klare avlsplaner med definerte mål. Vi vil snart legge ut klubbens nye avlsplan/RAS som ble vedtatt på representantskapsmøtet i februar.
Vi oppfordrer til å lese NKK sin prosjektrapport om HD, se link her på siden.
Mange uttrykker mistillit til systemene for HD screeningen, dette går på alt fra veterinærens arbeid, til avlesing av bilder og verdien av avlsarbeidet. Det er et problem når brukerne ikke har tillit til systemet og NKK satt i gang et arbeid for å kartlegge hva som var årsakene og hva som kunne gjøres for å bedre dette. Det ble sendt spørreskjema til klubbene.
Mange uttrykte mistillit til veterinærene som de mente ikke var flinke nok. Hva som ligger i «flink» i denne sammenhengen er derimot usikkert. Er en «flink» veterinær en veterinær som får mange «fri» resultater på røntgede hunder?
NKK gjorde en undersøkelse for å se om det foreligger en forskjell mellom gode og dårlige diagnoser til hunder røntgenfotografert på ulike veterinærklinikker i Norge – dvs. om noen veterinærer kan oppfattes som bedre til å oppnå A og B hofter på hundene enn andre.
Fra rapporten;
Ut fra disse dataene kunne ikke prosjektgruppa se at det forelå annet enn tilfeldige variasjoner i andelen HD-frie hunder, eller hunder med mere alvorlige HD-diagnoser.
Når det gjaldt rerøntgen (nye bilder og ny avlesning av samme hund minimum 6 måneder etter forrige) var statistikken annerledes. Det er ikke de veterinærene som tar flest røntgenbilder totalt, som tar mest rerøntgen. Det viste seg også at enkelte veterinærer hadde en relativt stor overvekt av hunder som hadde fått bedre resultat på rerøntgen, enn ved førstegangs røntgen. Hver hund som har fått ny diagnose på rerøntgen har en «god» og en «dårlig» diagnose. Veterinærene som er involvert i rerøntgen, enten som første eller andre veterinær, burde altså ha like mange hunder som fikk bedre diagnose i forhold til dårligere, dersom diagnosene er jevnt fordelt mellom veterinærene, slik de er på røntgenbilder generelt. Når dette ikke er tilfelle kan årsaken være at noen veterinærer kun sender inn bilder fra rerøntgen der de synes hoftene ser bedre ut enn diagnosen hunden har fra før.
Kan ulik praksis rundt innsending av bilder fra rerøntgen bidra til at noen raseklubber mener veterinærene ikke følger NKKs regler/retningslinjer, og være bakgrunn for Norsk Breton Klubb har laget liste over anbefalte veterinærer?
Veterinærer er ikke forpliktet til å sende inn bilder fra rerøntgen fordi hunden allerede har en offisiell HD status.
NKK sin oppsummering av veterinærens rolle:
Statistikken for alle HD-røntgenbilder sett under ett, viser at de ulike HD-diagnosene er relativt jevnt fordelt på norske veterinærer. Ingen ser ut til å ha nevneverdig bedre eller dårligere resultater enn andre. Imidlertid er noen veterinærer involvert i svært mange rerøntgen, og enkelte av disse har nesten utelukkende bedre diagnoser på sine røntgenfotograferte hunder. Den manglende tilliten rasemiljøene har til veterinærens evne til å følge regler, er alvorlig. Det kan tenkes at noen av veterinærene føler seg presset av oppdrettere og deres forventninger. Mistilliten til veterinærenes kompetanse er også alvorlig. Prosjektgruppa ser at det foreligger behov for en mer detaljert utredning om hva mistilliten innebærer, både på kompetansesiden og «redelighetssiden» slik at det er mulig å drive mer målrettet informasjon både overfor veterinærer og hundeeiere.

Det uttrykkes også mistillit til røntgen-avleserne.
Om dette skriver NKK i sin rapport:
Oppsummering avlesere
Prosjektgruppa har tillitt til at avleserne stiller riktige HD diagnoser, og er samkjørte med de andre avleserne i Norden. Når overgangene mellom diagnosene er glidende, vil grensetilfeller oppstå, og individuelle vurderinger måtte gjøres. Det er derfor ikke til å unngå at det er en viss endring av diagnoser ved en anke.

Årsakene til at det er mulig å få en annen diagnose ved rerøntgen, kan være flere. Som nevnt i avsnittet om avlesning, er det glidende overganger mellom diagnosene, og ett sted må avleser sette grensen. For noen kan det bety at diagnosen blir dårligere enn den opprinnelige, og for andre kan den bli bedre.

Rasen er best tjent med at enhver hund får en riktig diagnose, ikke nødvendigvis den «beste» diagnosen.
Det er viktig at oppdretterne får god og forståelig informasjon om avl og hva som skal til for at vi skal få fremgang, og at vi må ha tålmodighet fordi vi vil ikke se fremgang på kort sikt.
Og det viktigste, som NKK uttrykker slik:
Det er til syvende og sist summen av valgene til alle oppdretterne som avgjør hvordan HD-situasjonen vil utvikle seg.

Videre i NKK artikkelen står det litt om hva som skal til for å få avlsmessig fremgang. Det pekes på at HD er arvelig men at miljøfaktorer også spiller inn. Det vises til at det er viktig med sikker diagnose og likeså at mange hunder må røntges slik at indeksene blir sikrere. Helt i tråd med det NVK tidligere har anbefalt på våre nettsider.

Videre om bruk av avlsdyr påpekes at dyr med dårlig status, lav indeks eller hunder som har gitt HD gjennom avl ikke må brukes.

Før man bruker en hund i avl i utstrakt grad, må man vurdere HD-statusen til eksisterende avkom. Det betyr i praksis at man bør avvente produksjonen av mange kull før tidligere avkom har blitt gamle nok til å få egne HD-resultater. Hvis en avlshund gir mange avkom med uheldig HD-diagnose, er det viktig at denne blir tatt ut av avl.

NKK rapporten vurderer også litt rundt manglende/lav fremgang:
Hvorfor er den avlsmessige framgangen liten hos enkelte norske raser?
Arvbarheten på HD er lav til moderat, og det vil derfor ta tid å få avlsmessig framgang, selv om man gjør alt korrekt. Generasjonsintervallet for mange raser, spesielt jakthunderasene, er også relativt høyt. Mange tisper er godt oppe i årene før de debuterer i avl. Det tar altså tid før
avkommene til en god avlshund er gammelt nok til å reprodusere seg, og gi de gode genene sine videre igjen til neste generasjon. Når man skal vurdere avlsmessig framgang for HD innen en rase, må man derfor gjøre vurderinger som går over en lang tidsperiode, gjerne mer enn 10 år.
Hvorfor ikke så god fremgang
Det hevdes at kun hunder med gode hofter fikk bildene sendt inn til NKK (tidligere, før krav om innsending) for avlesning, mens bilder fra hunder med dårlige hofter aldri kom med i statistikken. Dette er selvsagt svært uheldig, det kan bety at NKKs statistikker gir et feilaktig godt bilde av HD-situasjonen fra tidligere år.
…
Heldigvis har utbredelsen av «ulovlig» forhåndsrøntgen minket betraktelig, og NKK jobber med å redusere den ytterligere, bl.a. gjennom informasjon og ansvarliggjøring av oppdrettere og veterinærer.
Enkelte mener at en mer korrekt avlesning av røntgenbilder, bl.a. pga. digitalisering av bilder, også kan ha gitt en statistisk økning av HD-diagnosene, selv om hoftene til hundene ikke har blitt verre. Spesielt gjelder dette diagnosen C, som nå er enklere å diagnostisere siden kvaliteten på bildene er bedre.

Miljø
Så er det altså sånn at selv om hundene arver en mindre eller større disposisjon for å utvikle HD, så er det en del miljøfaktorer som påvirker hvorvidt hunden faktisk utvikler HD eller ikke.
Det har vært lansert ulike teorier om hva som påvirker, alt fra fôring/ernæring(mengde og innhold) veksthastighet, overvekt, fysisk aktivitet i ulik alder , mengde aktivitet og type aktivitet, underlag der hunden oppholder seg/beveger seg/mosjoneres på, trappegåing osv osv.
Dessverre er det få vitenskapelige undersøkelser som gir sikre holdepunkter her. Trolig er det mange faktorer sammen som påvirker, men vi vet altså ikke så mye om hva som påvirker (mest).
Rådene må være å gi valpen riktig ernæring i anbefalte mengder, sørge for at valpen er i normalt hold og får bevege seg og utfolde seg i variert terreng som gir passelig aktivisering og mosjon i forhold til alder og rase.
Til slutt;
Ingen oppdrettere ønsker å selge hunder som utvikler HD. Når situasjonen likevel oppstår så må en ta nødvendige grep, være åpen og dele informasjon, prøve å finne årsaker. Være kritisk ved avl og ikke foreta «risiko-parringer». Så vet vi at HD kan dukke opp uansett.
Det er ingen grunn til å snakke hverandre ned i sosiale medier av den grunn, dette er biologi og langt fra alt er forutsigbart selv om vi gjør vårt beste.

Trude Lien