Det var med sjokk og vantro jeg fikk den ufattelig triste nyheten om at Lars jakter i evigheten. Det var jo bare dager siden vi sist møttes og timer siden vi snakket sammen på telefonen. Vi fikk bare knappe ti år sammen, men på de åra fikk jeg være med deg på både oppturer og nedturer. Det siste halvannet året vart  dessverre preget av en kraftig nedtur, da du hadde en mislykka opperasjon som satte deg kraftig tilbake fysisk. Det prega deg selvsagt psykisk også. Men sterk og målbevisst var du på full fart tilbake. Sist jeg traff deg, på landssamlinga til Vorstehhundklubben i pinsa, var du igjen full av optimisme og ikke minst hadde du drømmer og planer for framtida. Du gleda deg sånn til det året du og Ingar skulle tilbringe på Finnmarksvidda sammen med hundene. Der skulle du, tross alt, få utfolde deg med jakt, fiske og friluftsliv. Og det var slik vi kjente deg, som jeger og friluftsmann. Og ikke minst hundemann.

Og det var som hundemann jeg først vart kjent med deg. Jeg kontaktet deg og ville bruke din suverene strihårvorsteh Bikkjulf’s Kompis i avl. ”Du får høre med Sigrid Ase, er det greit for henne er det greit for meg”, svarte du. Det var greit for Sigrid, og dermed startet at årelangt samarbeid og vennskap mellom oss, der du viste en tillit som få mennesker er i stand til.

Folk flest kjente nok mest til hundemannen Lars. Fuglehunder og jakt var etter hvert livet til Lars. Han hadde i eget og andres eie, trent og ført frem mange forskjellige raser, men etter hvert vart det den Strihårete vorstehhunden og Vorstehklubben som stod hans hjerte nærmest. Uten at han på noen som helst måte var noen rasefantast. Opp gjennom årene hadde han skaffet seg en mengde erfaring og kunnskap som han villig delte. Og det er utrolig mange som har nytt godt av denne kunnskapen. Lars var ”personlig trener” og mentor for mange, og mange står i stor takknemmelighetsgjeld for den hjelpa han har gitt.

For Lars var raus på kunnskapen sin, ja, han var raus på alt annet også.  Han delte alltid alt han hadde, selv om det til tider var lite. Han var typen som delte siste brødskiva si og den siste røyken sin med deg, uten at han noen gang forlangte å få noe igjen.

Lars var ærlig og direkte. Så ærlig og direkte at det noen ganger kunne være utfordrende for noen og enhver. Han kunne også være krevende på sine måter, og han kunne ta stor plass i en forsamling med sin intensitet og tilstedeværelse. Han hadde absolutt sine sider, både positive og de mindre positive. Invitererte man Lars til et vennskap måtte man ta hele pakken, men aksepterte man den, fikk man også utrolig mye igjen. Den som aldri fikk oppleve å sitte ved leirbålet sammen med Lars har virkelig gått glipp av noe, og jeg vil nesten påstå at den kjente ikke hele Lars. Det var der han var på sitt aller beste.

At vårt siste møte vart på landssamlinga til vorstehklubben er kanskje ikke tilfeldig. For du var svært ofte til stede på samlinger i regi vorstehklubben, og vårt neste møte skulle vært på apportprøven på Sognlia. Dit kom du dessverre aldri. De siste åra bodde du i Trøndelag, og det var vår avdeling som fikk gleden av ditt sosiale vesen. Her stilte du villig opp som instruktør og øste av din kunnskap. Spesielt inkluderende og hjelpsom var du overfor nybegynnere eller de som hadde problemer av noe slag med hundene sine.

Til tross for din enorme evner med hund, var det likevel jegeren i deg som imponerte meg mest. Ingen har lært meg mer om jakt enn deg. Og det er nok jaktturene og kveldene i lavvoen med en ”kagge med rom”, der vi løste alle verdensproblemer, jeg vil savne aller mest.

Takk for alt, og hvil i fred Lars.

Steinar Lund

På venge av NVK-Trøndelag