Av: Svein Kvåle

Lukkede stambøker har lenge vært normen i hundeavlen. Men de siste tiårene har bekymringer for innavlsøkning, redusert genetisk variasjon og økende forekomst av arvelige sykdommer ført til kritiske spørsmål om dagens system. Nå skjer det store endringer internasjonalt – og raseklubbene må være med på å forme hvordan vi møter fremtiden.

Bakgrunn for endringene: Tysk rettsavgjørelse, EU-forordning og norsk forskrift

Behovet for endringer i registrerings- og avlsreglene for hund har vokst frem over tid, men skjøt fart etter en tysk rettsavgjørelse i 2021/2022. Der ble den tyske kennelklubben (VDH) dømt for å ha nektet registrering av hunder fra et alternativt, men dokumentert system – i strid med EUs prinsipper om fri bevegelighet og likebehandling. Dette førte til at FCI måtte tilpasse seg EUs dyreavlsforordning (2016/1012), som nå gjelder for alle medlemsland.

Forordningen stiller krav til sporbarhet, dokumentasjon og kvalitet i avlsarbeid på tvers av EU og EØS. Den gjelder ikke bare produksjonsdyr, men også hund og andre selskapsdyr, og har som mål å sikre sunn avl, motvirke juks med stamtavler og fremme dyrevelferd. Forordningen krever at alle hunder i godkjente avlsprogrammer – uavhengig av bakgrunn – skal kunne registreres i et sporingssystem, enten i hovedstambok eller i et register/appendiks. Dette gjelder også blandingshunder og tidligere uregistrerte paringer, og skal bidra til bedre dyrevelferd og genetisk kontroll.

Ny forskrift om hundeavl

I Norge er det nå utarbeidet et utkast til ny hundeavlsforskrift, som ventes å tre i kraft i løpet av 2026. Forskriften vil gi Mattilsynet tilsynsansvar og myndighet til å følge opp både raseklubber og kennelklubber, og pålegge NKK å utarbeide avlsprogrammer for alle raser. Dette vil erstatte dagens rasespesifikke avlsstrategier (RAS), og innebærer at alle avlsprogrammer må ta utgangspunkt i både NKKs og raseklubbenes regelverk, samt inneholde statistikk og IT-verktøy for å overvåke helsesituasjonen og utviklingen i rasen.

En annen tysk dom har i tillegg ført til avlsforbud for mops og engelsk bulldog dersom det ikke kan dokumenteres at avlsdyrene er friske. Dette har forsterket behovet for dokumentert helse og genetisk bærekraft i avlsarbeidet, og har bidratt til at både FCI og EU arbeider for strengere kontroll og dokumentasjon.

Viktige, ferske momenter for NKK-medlemmer

• NKKs nye registreringssystem: NKK har siden 2023 arbeidet aktivt med å utvikle nye digitale registreringssystemer for hund, i tråd med FCI-regelverket og kommende norsk forskrift. Det innføres tre registre: hovedstambok (NO), sideregister/appendiks (ANO) og X-register (UNO). Alle registreringspapirer blir digitale, og raseklubber får mulighet til å gi innspill til utformingen. De nye digitale registreringsbevisene inneholder mer informasjon, inkludert helsedata og prøveresultater, og blir tilgjengelige på «Min Side» for eiere.
• Krysningsprosjekter og sideregister: Krysningsprosjekter må være planlagte og godkjente, og har som mål å forbedre helse, funksjonelle egenskaper eller genetisk variasjon. Hunder fra slike prosjekter kan etter noen generasjoner flyttes fra sideregister til hovedstambok, forutsatt at kravene er oppfylt. Innmønstring av hunder uten kjent avstamning kan også vurderes for sideregister, etter bedømming mot rasestandard.
• DNA-testing og helsedokumentasjon: Kravene til DNA-testing skjerpes gradvis. Flere raser har allerede fått obligatoriske krav om kjent DNA-status for visse sykdommer. NKK anbefaler at bare funksjonelt og klinisk friske hunder brukes i avl, og at DNA-testing og annen helsedokumentasjon registreres i DogWeb.
• Tiltak mot overbruk av hannhunder: NKK anbefaler at en hannhund ikke bør ha flere avkom enn tilsvarende 5 % av antall registrerte hunder i rasepopulasjonen i en femårsperiode, og for store raser helst ned mot 2 %. Dette for å unngå tap av genetisk variasjon og såkalt matadoravl.
• NKK og Mattilsynet: NKK samarbeider med Mattilsynet om utforming og implementering av ny forskrift. Det er viktig at forskriften gir Mattilsynet nødvendige verktøy for å føre tilsyn og sikre at avlen skjer i tråd med dyrevelferdsloven.

Stambokføringens historie og utfordringer med lukkede stambøker

The English Stud Book ble først publisert for hester, men prinsippet ble etter hvert overført til hunder. Organiserte stambøker for hunder ble vanlige mot slutten av 1800-tallet, særlig etter etableringen av The Kennel Club i 1873. De engelske fuglehundene var blant de første rasene som ble registrert etter The Kennel Club’s etablering.

I starten var stambøkene åpne – hunder av ulik avstamning kunne registreres, så lenge de lignet på rasestandarden. Gradvis ble stambøkene lukket, slik at kun registrerte hunder kunne brukes i avl. Dette styrket rasepreget, men reduserte avlsbasen og økte risikoen for innavl.

Et viktig historisk eksempel er irsk setter, som i 1946 ble den første rasen med lukket stambok. Dette ble gjort som et tiltak for å bekjempe den alvorlige utbredelsen av øyesykdommen PRA (progressiv retinal atrofi), som truet rasens eksistens i Storbritannia og Irland fra 1930-tallet. Et omfattende avlsprogram ble satt i verk for å luke ut bærere av sykdommen. På dette tidspunktet var det begrenset kunnskap om konsekvensene av innavl, og formålet med stengingen av stamboken var å hindre at sykdommen spredte seg ytterligere. Tiltakene lyktes – man klarte å begrense utbredelsen av PRA betydelig. Dette ble et viktig eksempel på hvordan lukkede stamtavler kunne brukes som et helseverktøy, og det satte presedens for senere praksis i mange andre raser.

Samtidig ble det tydelig at raser med liten genetisk bredde også er sårbare. Gjennom 1900-tallet ble det gradvis normen at rasehunder kun skulle avles innenfor egen rase, og at begge foreldredyr skulle være registrert i offisielle stamtavler. Mange raser hadde stambøker som fortsatt var åpne for hunder uten registrert bakgrunn godt inn på 1950-tallet. Det nasjonale registeret til The Kennel Club i Storbritannia ble først formelt lukket 1. januar 1971. Likevel var kryssavl allerede uvanlig – de fleste oppdrettere var opptatt av å holde rasene rene.

Dette bidro til den generelle utviklingen mot lukkede stambøker og streng raseavl for å bevare rasepreget og sikre forutsigbarhet i eksteriør, men prisen har vært høy: økende grad av innavl og redusert genetisk mangfold i mange raser. Konsekvensene er veldokumenterte: høyere forekomst av arvelige sykdommer, lavere fruktbarhet, svekket immunforsvar og flere funksjonelle helseproblemer. Mange raser har havnet i genetiske flaskehalser – uten reelle muligheter til å hente inn nytt blod uten å bryte eksisterende regler.

Når stamtavlene lukkes, stanses samtidig tilførselen av nytt genetisk materiale. Innavlsgraden vil derfor øke for hver generasjon. For å synliggjøre denne utviklingen har NKK vedtatt å endre begrepet innavlsgrad til innavlsøkning i DogWeb, med virkning fra 1. juni 2025.

Flere forskningsmiljøer – både i Europa og internasjonalt – har lenge tatt til orde for mer fleksible stamtavler og kontrollerte krysningsprosjekter for å sikre genetisk bærekraft. Denne tenkningen har nå begynt å prege regelverksendringene i både FCI og NKK.

Hva innebærer de nye FCI-reglene?

De nye reglene innebærer at alle hunder som inngår i godkjente avlsprogrammer – uavhengig av bakgrunn – skal kunne registreres i et sporingssystem, enten i hovedstambok eller i et register/appendiks. Dette gjelder også blandingshunder og tidligere uregistrerte paringer, og skal bidra til bedre dyrevelferd og genetisk kontroll.

I det nye regelverket skilles det mellom ulike typer registreringer:

• Stambok: For rasehunder med full dokumentasjon og godkjente stamtavler.
• Appendiks (tillegg): For hunder i godkjente krysningsprosjekter eller med ufullstendig bakgrunn. Disse kan få fulle stamtavler etter tre generasjoner dersom kravene er oppfylt.
• Register: For uregistrerte hunder eller blandingshunder som inngår i godkjente avlsprogrammer, og som skal overvåkes med hensyn til helse og avlsmessig utvikling.

Ansvarlig avl er et krav uavhengig av hvilken type hund det gjelder – enten det er rasehunder, såkalte designhunder (planlagte blandinger av to raser) eller helt uregistrerte blandingshunder. Alle avlsaktører må forholde seg til samme prinsipper for dyrevelferd, helse og dokumentasjon.

Hensikten med inndelingen i stambok, appendiks og register er å sikre sporbarhet, helseovervåkning og dokumentasjon – også når hundene ikke har fullstendig stamtavlehistorikk.

Nasjonalt regelverk og NKKs forberedelser

I tillegg til endringer på europeisk nivå, er et nytt nasjonalt regelverk for hundeavl under utarbeidelse i Norge. Landbruks- og matdepartementet (LMD) og Mattilsynet arbeider nå med en egen forskrift som skal regulere organisert avlsarbeid mer systematisk, med sterkere vekt på dyrevelferd. Forskriften vil stille krav til godkjenning av avlsprogrammer, bruk av helsedata og dokumentasjon, samt tydeligere målsettinger og kontrollrutiner. Mattilsynet vil få tilsynsansvar og myndighet til å følge opp både raseklubber og kennelklubber. Regelverket er forankret i dyrevelferdsloven og EUs prinsipper, og ventes å tre i kraft i løpet av 2026. Det vil få direkte betydning for oppdrettere og organisasjoner som driver med avl i Norge.

NKK forbereder seg nå på at Mattilsynet får sterkere tilsynsmidler gjennom den nye hundeavlsforskriften. Gjennom sine regioner og fagkomiteer samarbeider NKK med Mattilsynet for å sikre at veiledning, regelverksforståelse og svar på spørsmål fra oppdrettere blir tydelig, presis og praktisk anvendbar. Dette samarbeidet skal legge til rette for at både organisasjoner og enkeltoppdrettere er godt rustet til å møte de nye kravene. HS-protokoll 03/24 bekrefter at arbeidet med å tilpasse NKKs registreringssystem og dokumentasjon er i gang i tråd med FCI-regelverk.

Endringene kommer raskt, og det stilles høye forventninger til implementering. Både NKK og raseklubbene er frivillige organisasjoner med begrensede ressurser, og det krever både tid og kapasitet å sette seg inn i og tilpasse seg det nye regelverket. Skal dette lykkes, må det legges til rette for godt samarbeid, god informasjonsflyt og realistiske innføringsløp.

Krysningsprosjekter og raseklubbenes rolle

En av de største endringene er åpningen for godkjente krysningsprosjekter. Tidligere var det kun rasens hjemland som kunne godkjenne slike prosjekter, men nå kan også andre medlemsland gjøre dette, så lenge retningslinjene følges. Hunder fra slike prosjekter kan oppnå fullverdig stamtavle etter tre til sju generasjoner, avhengig av rase og prosjekt.

Raseklubbene får en nøkkelrolle i å definere minstekrav til dokumentasjon av eksteriør og funksjonelle egenskaper, og kan stille krav til deltakelse på utstilling og jaktprøver. Krysningsprosjekter må være forhåndsgodkjente og forankret i klubb eller organisasjon – enkeltoppdrettere kan ikke gjennomføre slike kryssinger på egen hånd.

For at slike prosjekter skal være faglig forsvarlige og troverdige, bør raseklubbene bidra med å definere minstekrav til dokumentasjon av rasetypisk eksteriør og funksjonelle egenskaper. Eksempler på slike krav kan være:

• Deltakelse på utstilling, med bedømmelse fra minst tre ulike dommere og minimum Very Good
• Jaktpremie på godkjent jaktprøve eller dokumentert jaktlyst og standevne

Selv om raseklubbene i Norge ikke selv initierer krysningsprosjekter, kan det importeres hunder fra andre land som er resultat av slike prosjekter. Det er ikke anledning til å nekte registrering av disse hundene dersom dokumentasjonen er i henhold til FCI-reglene og EU-forordningen.

Økt bruk av DNA-testing i hundeavlen

Som en del av implementeringen av EUs dyreavlsforordning og tilpasningen til FCI-regelverket, blir kravene til genetisk dokumentasjon stadig tydeligere. DNA-testing forventes i økende grad å bli et krav både ved registrering av kull og ved deltakelse i avlsprogrammer.

Dette kan føre til konkrete endringer for raser som i dag ikke har krav om kjent genetisk status for arvelige sykdommer – for eksempel gordon setter og irsk setter, hvor det fortsatt er mulig å bruke foreldredyr uten kjent PRA-status, til tross for at det finnes en tilgjengelig og pålitelig DNA-test for sykdommen. Slike praksiser kan komme under press når nye regelverk trer i kraft.

Både EU og FCI styrker nå anbefalingene og kravene knyttet til genetisk testing:

• Identitetssikring: FCI krever chipkontroll ved DNA-testing, og at testene er faglig validerte.
• Helsescreening: DNA-tester skal brukes for å unngå avl på bærere av alvorlige arvelige sykdommer. Resultatene skal kunne føres inn i stamboksystemet.
• Foreldreskap: Ved usikkerhet om avstamning kan DNA-verifisering bli obligatorisk.
• Nasjonale regler: EU stiller sterkere krav til genetisk dokumentasjon, og medlemsland – som Danmark – har allerede innført slike krav i sine regelverk.

Genetisk dokumentasjon vil dermed bli en sentral del av ansvarsfull hundeavl fremover, og DNA-testing er i ferd med å bli et standardkrav for registrering – både i stambøker og i nye registre og appendikser.

PRA og historiske linjer

PRA-mutasjonen kjent som rcd4 (rod-cone degeneration 4) ble genetisk identifisert og publisert i 2012 av et forskerteam ledet av Cathryn S. Mellersh ved Animal Health Trust i Storbritannia. Mutasjonen ble funnet hos gordon setter og irsk setter, og studien tok utgangspunkt nettopp i disse rasene. Hos engelske engelsk settere i Storbritannia ble derimot rcd4 ikke funnet, til tross for omfattende testing av et stort antall hunder.

I den norske populasjonen er mutasjonen likevel påvist hos engelsk setter. Dette kan tyde på at rcd4 har blitt introdusert gjennom tidlig kryssavl med gordon setter eller irsk setter før stambøkene ble lukket. I Storbritannia har jakthundmiljøet tradisjonelt vært forbeholdt overklassen, med strengere avlsregimer og større mulighet for å holde rasene adskilt. I Norge har fuglehundene i større grad vært brukt av vanlige jegere, og tilgangen på avlspartnere var mer begrenset – både fordi bestanden var mindre, og fordi det tidligere var både dyrt og krevende å reise over større avstander.

Et tidlig og godt dokumentert eksempel på slik kryssing finner vi i den såkalte Bodø-setteren, omtalt av Corn. Schilbred i boken «Pointer og setter» fra 1927. Denne stammen oppsto etter kombinasjoner mellom blant annet en engelsk setter, en tysk fuglehund og lokale hunder fra Salten-området på 1800-tallet. Hundene ble kjent for sin kraftige bygning, brede bryst, sterke labber og gode jaktlige egenskaper, men også for å være noe tunge i dressuren. Eksteriøret viste slektskap med tysk vorstehhund, og fargen var oftest hvit med sorte eller brune flekker. Bodø-setteren illustrerer hvordan bevisst kryssavl ble brukt tidligere for å bygge opp funksjonelle jakthunder, i en tid før dagens krav til renrasede stamtavler ble etablert.

Et annet, mer moderne eksempel på planlagt kryssavl i Norge er arbeidet til professor Johan B. Steen – en av de mest markante skikkelsene i det nordiske hundemiljøet det siste århundret. På slutten av 1960-tallet gjennomførte Steen planlagte paringer mellom engelsk setter og gordon setter, der ES Vestfjellets Topper ble krysset med GS-tispene Jotuns Kanga og Jotuns Toya. Fra disse kombinasjonene kom blant annet Jotuns Bleika, som vant Norsk Derby i 1969, og Jotuns Mixi, som tok NM-tittelen på høyfjell og ble tildelt kongepokalen i 1972. Kryssingene vakte stor oppmerksomhet og ble gjenstand for omfattende debatt, ettersom mange oppdrettere var opptatt av å holde linjene rene og rasene adskilt. Samtidig demonstrerte resultatene hvilken avlsmessig gevinst slik krysningsavl kunne gi – og bidro til å styrke gordonsetterens jaktlige kvaliteter.

Ansvar og kostnadsdeling i helsetesting

Når hunder fra krysningsprosjekter eller alternative avlslinjer tas inn i rasen, øker risikoen for å introdusere nye sykdommer eller uønskede mutasjoner. Det er derfor avgjørende at slike hunder gjennomgår grundig helsetesting før de vurderes brukt i videre avl. For å sikre kvalitet og kontroll må det etableres et tydelig system for ansvar og oppfølging.

Med innføringen av EUs dyreavlsforordning og FCIs tilpasning til denne, skjerpes kravene til dokumentasjon og genetisk kontroll i hundeavlen. DNA-testing forventes i økende grad å bli et obligatorisk krav – både for registrering av valpekull, deltagelse i avlsprogrammer og for dokumentasjon av slektskap og arvelige sykdommer.

Denne utviklingen innebærer økte kostnader. Identitetssikring, helsescreening og avstamningskontroll må i større grad dokumenteres genetisk, og både testene og arbeidet med å samle og registrere resultater medfører utgifter.

I dag er det i hovedsak hundeeiere og oppdrettere som dekker kostnadene ved helsetesting, og dette ansvaret bør videreføres. Det er viktig at økonomiske byrder knyttet til testing bæres av de som faktisk eier eller ønsker å bruke hundene i avl – ikke av raseklubbene. Dette bidrar til ansvarlig avl og sikrer at klubbens begrensede midler ikke belastes av prosjekter som ikke er forankret i klubbens avlsstrategi.

Antallsbegrensning – et konkret tiltak for genetisk bredde

Genetisk variasjon er et sentralt prinsipp i både FCIs og EUs regelverk. En kjent utfordring i hundeavl er overbruk av enkelte populære hannhunder, noe som kan føre til genetiske flaskehalser og tapt

variasjon. For å motvirke dette, har flere land og kennelklubber innført antallsbegrensninger for hvor mange avkom én hannhund kan få.

NKK har allerede innført antallsbegrensninger for flere raser i samarbeid med raseklubbene, blant annet gordon setter, puddel (dverg, mellom og toy), samt norsk elghund grå og sort. Dette viser at tiltaket både lar seg gjennomføre i praksis og har effekt som avlsverktøy.

Antallsbegrensninger er et enkelt grep som raskt kan gi stor effekt: Det bidrar til mer balansert bruk av tilgjengelige avlsdyr, reduserer innavlsrisiko, og fremmer genetisk bærekraft i populasjonen. I lys av de nye registrerings- og dokumentasjonskravene fra FCI og EU, kan dette etter hvert bli et krav for flere – eller alle – raser.

Mer vitenskapelig forvaltning

Alt peker i retning av en mer åpen og vitenskapelig forvaltning av stambok og avl. Men dette må gjøres grundig, med klare kriterier og faglig forankring. I andre deler av husdyrforvaltningen – som storfe-, svine- og saueavl – har man i lang tid arbeidet målrettet med avlsverdier, genetiske databaser og helseovervåking som en integrert del av avlsarbeidet. Resultatene har vært tydelige: redusert forekomst av arvelige sykdommer og økt funksjonell robusthet.

Det er på høy tid at hundeavlen får et tilsvarende løft. Her spiller raseklubbene en nøkkelrolle – både som pådrivere og som garantister for kvalitet, i form av bruksegenskaper, helse og rasepreg. Når dette arbeidet gjøres riktig – basert på data, dokumentasjon og samarbeid – kan vi ikke bare bevare, men også videreutvikle de egenskapene rasene er kjent for. Med moderne verktøy og åpenhet om genetiske utfordringer, har vi mulighet til å styrke funksjon og helse uten å forringe de egenskapene hundene er avlet frem for.

Vær varsom med kommersielle aktører

I takt med økt fokus på helse og genetikk har det vokst frem kommersielle aktører som tilbyr tjenester til raseklubber og oppdrettere. Et eksempel er Aninova, som tilbyr genetiske analyser og populasjonsrapporter. Et annet er Pyramidion, som henter ut helseopplysninger fra veterinærenes journalsystemer. Slike data kan gi verdifull innsikt, men det finnes utfordringer. For eksempel kan en raseklubb motta en rapport som viser høy forekomst av sykdom – uten å vite om tallene skyldes mange ulike hunder, eller noen få individer som har vært mye hos veterinær. Dette kan gi et skjevt bilde av rasens helsestatus. I tillegg må vi være varsomme med å gjøre oss avhengige av private selskaper som har økonomiske interesser i å selge stadig flere analyser og rapporter. Slike løsninger må alltid vurderes opp mot faktisk nytteverdi for hundene og eiere.

Oppsummering

Utviklingen i Europa, med strengere krav og økt fokus på dokumentasjon og sporbarhet i avl, påvirker også oss i Norge. Det er viktig at raseklubbene følger med på utviklingen – og deltar aktivt i utforming av fremtidige løsninger. Men vi må også sikre at de tiltakene som innføres faktisk gir bedre dyrevelferd, og ikke først og fremst skaper grobunn for økte kostnader og kommersiell kontroll. Fremtiden bør bygges på samarbeid, kunnskap og ansvar – ikke frykt og press.

Kilder:

• Mellersh, C.S. et al. (2012): “Identification of mutations in the gene for progressive retinal atrophy in dogs”, PLoS ONE.
• Podcast-intervju med Dr. Alison Skipper (2023): The history of breed registries, «Doggy Dojo» podcast.
• Petersen, E., & Boneng, B. (red.). (2016). Norsk Gordonsetter Klub 1916–2016: 100 år. Norsk Gordonsetter Klubb.
• Norsk Kennel Klub (NKK). Innavlsøkning og genetisk variasjon i norske rasepopulasjoner.
• Landbruks- og matdepartementet & Mattilsynet (pågående 2024–2025): Utkast til ny forskrift om organisert avl av hund.
• FCI (2023): Internal Rules of the Fédération Cynologique Internationale.
• EU-forordning 2016/1012: Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/1012 av 8. juni 2016 om avl av dyr.
• Tysk rettsavgjørelse (2021): Administrative Court of Berlin, 16 K 90.20, om ulovlig avl på helseplager.