Von Willebrand (vWD)

NVKs avlskriterier utelukker hunder med blødersykdommen.

Von Willebrands sykdom er en arvelig blødersykdom som kan ramme strihåret vorsteher.

Den skyldes en defekt i et reccesivt gen. En bærer av denne genfeilen har ingen symptomer, og er altså helt frisk. Dersom en bærer pares med en ikke-bærer, vil 50 prosent av avkommet være bærere, mens 50 prosent vil være fri for genfeilen.

Dersom to bærere pares vil 50prosent av avkommet bli bærere, 25 prosent vil være friske og 25 prosent vil være syke hunder.

En vWD-syk hund (dvs. en hund som har det defekte genet i dobbel dose) vil ofte dø i løpet av kort tid. Dersom den vokser opp, vil den være svært utsatt for indre blødninger, samt for rift, operasjonssår, etc., altså ingen god brukshund.

Slo alarm i 2007

Avlsrådet ble informert om denne sykdommen av Jan Henrik Aubert i 2007. Han hadde et kull der den danske hannhunden Katholts Fini ble benyttet. I etterkant ble det kjent at denne hunden var bærer av vWD og avkommene fra dette kullet ble testet.

Det viste seg at flere avkom i denne kombinasjonen var bærere av sykdommen. Avlsrådet diskuterte saken umiddelbart, kontaktet NKK og sjekket annen faglig informasjon rundt sykdommen.

Den erfarne SV-oppdretteren Sigrid Aase var også en sterk pådriver for en skikkelig utredning av sjukdommens utbredelse, basert på informasjon som hun fant fram til. Informasjonen NVK hadde om vWD-syke hunder på dette tidspunktet, var at de kun ville ha noe større blødninger ved store operasjoner etc., og at sykdommen ikke ville være til hinder for en brukshund/jakthund. Etter en samlet vurdering fant Avlsrådet på det tidspunktet ikke behov for å gjennomføre konkrete tiltak.

I tiden som fulgte “svirret” det flere rykter om andre norske bærere av denne genfeilen, uten at det kom bekreftelser. Strihårklubben i Danmark iverksatte så tiltak mot sykdommen og dette medførte straks noe mer fokus også her hjemme. Vi mottok også ny informasjon om sykdomsforløp og ble klar over at sykdommen var langt mer alvorlig enn det vi hadde vært klar over. Avlsrådet informerte derfor om sykdommen på distriktskonferansen i 2008.

Kartlegging

Avlsrådet fant det nå riktig å kartlegge vWD-status i den norske populasjonen. Vi antok at sykdommen var lite utbredt, men så det som meget viktig å kartlegge dette for å kunne avgjøre evt. tiltak på et best mulig grunnlag.

Tidlig i mars 2009 plukket vi da ut hunder fra linjer der vi ikke hadde indikasjoner på at det fantes bærere. Videre var hundene i utvalget individer fra linjer som er mye brukt i norsk avl. Tanken var å få en best mulig oversikt over sykdommen, uten å måtte teste altfor mange hunder. Vi endte med 18 hunder i utvalget. Totalt ble 17 hunder testet (1 var død).

På dette tidspunktet var Avlsrådet kjent med 3 bærere av sykdommen som var brukt i avl i Norge: Katholts Fini, Tyson van de Kiekhoeve og Darko V D Salzlecke. Avkom etter disse hundene ble ikke testet i forbindelse med vårt prosjekt.

Samtlige eiere av hunder i vårt test-utvalg fikk sine hunder testet hos veterinær. NVK betalte for gentesten i Tyskland, mens eier av hunden selv skulle betale for blodprøven hos veterinær. Så å si alle var udelt positive til initiativet, og vi takker alle som hjalp oss med å få gjennomført dette.

Alle hundene i vårt utvalg testet fri for vWD. Det ble etter hvert også testet en del hunder uavhengig av vårt prosjekt, og ingen bærere av vWD dukket opp, unntatt hunder som er avkom etter ovenstående 3 hannhunder. Ca. 50 prosent av avkommet etter disse er bærere.

Krav for parring innført

Vi kan på bakgrunn av de resultater vi fikk, med stor grad av sikkerhet si at kun få individer i vår norske SV-populasjon er bærere av vWD. Dette betyr at det vil være relativt enkelt å holde den norske SV-stammen fri for sykdommen, rett og slett ved ikke å benytte vWD-bærere i avl. Dersom vi ikke foretok oss noe, vil vi potensielt kunne få 50 prosent bærere i populasjonen. Når vi vet at to bærere vil gi syke avkom, sier det seg selv at dette ville vanskeliggjøre norsk avlsarbeid betraktelig.

Etter Avlsrådet anbefaling har styret i NVK derfor avgjort at alle avlshunder nå må være bevist fri for vWD før parring godkjennes. Hunder uten kjent vWD-status må derfor testes for vWD før parring godkjennes. Hunder etter vWD-frie foreldre (både tispe og hannhund) trenger ikke å testes.

For at vi skal ha et varig og sikret arkiv på dette og for at klubben ikke skal måtte sitte med noe slikt arkiv, ble det gjort henvendelse til NKK om å sette krav til kjent vWD-status på foreldredyr av SV for at NKK skal registrere valper (parallell til reglene for HD). Dette er nå anerkjent av NKK, som dermed har overtatt oversikt over vWD-testede hunder.

Konsekvensen er dermed at alle SV som skal parres i Norge, og få registrert valper i NKK, skal ha kjent vWD-genstatus. For at en paring skal kunne bli godkjent av NVK må dessuten begge partnerne være fri for vWD-gen (dvs. helt parallelt med HD-status).

Det betyr at alle som skal parre sin SV må vite om det er registrert vWD-status på hunden i NKK før parring skjer. Videre må svar på eventuell blodprøve foreligge før parring foretas.

Hvordan teste for vWD?

Testing av genstatus for vWD gjøres ved en enkel blodprøve hos veterinæren, som sender blodprøven til et bestemt, anerkjent laboratorium i utlandet (Laboklin). På forhånd må man imidlertid ha tatt ut en rekvisisjon for blodprøven via NKKs nettportal.

Da går man inn på NKKs nettside, logger seg inn på “Min side”, og finner “Andre helseundersøkelser” i menyen til høyre. Når man legger inn hunderase og går på neste valg kommer vWD fram som valg. Gå videre derfra slik det angis. Så drar man til veterinæren med rekvisisjonen og tar blodprøven.

Testresultatet går da både til NKK og til eier når det foreligger, og resultatet blir registrert på hunden uten at eier behøver å gjøre ytterligere tiltak.

NB! For hunder der begge foreldre er testet tidligere, eller alle besteforeldrene eller en kombinasjon av dette, skal en ikke behøve å teste disse hundene, da de kan bli erklært vWD-fri basert på avstamming.

Dette er det imidlertid ikke automatikk i, slik at alle som mener de har hunder som er fri for vWD basert på slektskap, først henvende seg til NKK og sjekke at de har tilstrekkelig dokumentasjon på dette der.