Æresmedlem Kai-Rune Johannessen oppsummerer NVKs 90 år med et tilbakeblikk på historien.

Her er hele manuset til talen som Kai-Rune holdt under middagen på årets Distriktskonferanse. Der ble den fremført noe forkortet, så her får du hele historien i noen «korte tilbakeblikk», som han kalte det:

NVK – 90 år!

Jeg vil i etterfølgende forsøke å gi korte innblikk i det som jeg synes er viktige øyeblikk og milepæler opp gjennom tidene. Jeg skal ikke ramse opp NM-seire, VK-premiehunder, championer, og deres eiere og oppdrettere. Uansett hvordan jeg prøver, det ville det bli mangelfullt og sikkert også feil!

Vi må ta utgangspunkt i starten, og går vi tilbake til 1930-årene, var det den gang relativt stor aktivitet i hunde-verdenen. Både utstillinger og jaktprøver var i gang.

Vorstehunder hadde begynt å dukke opp både på utstillinger og prøver, og for Norge var selvsagt kontakten med det svenske og danske vorsteh-miljøet av stor betydning. Mange av de hunder som preget norsk vorsteh-avl i dens begynnelse, kom naturlig nok fra våre naboland. Men man hadde også da kontakter i rasenes hjemland, Tyskland, og hunder ble importert derfra.

Jeg skal skyte inn at når vi nå snakker om rasene den gang og fram til ca. 1980, er det kun strihår og korthår det dreier seg om. Langhår kom ikke inn i Norge før ca. 1980.

Stiftelsen

Kort før starten av 5 års verdenskrig, nærmere bestemt den 28.januar 1935, ble NVK stiftet av en neve framsynte herrer. Det er andre enn meg her som kjenner historiene rundt dette bedre, og klubbens tilblivelse og de første årene er faktisk godt beskrevet så sent som i den siste store jubileumsboken vår fra 2010, som vårt æresmedlem Kjell Larssen var ansvarlig redaktør for.

For de som er interessert i dette anbefales denne varmt! Jeg er av den mening at det er skummelt å bli historieløs, med fare for å feilvurdere den utvikling som har skjedd i disse 90 årene.

Det er på sin plass å nevne noen navn fra stiftelsen, og som preget klubbens utvikling de første 10 årene, John Vendelboe, Sverre Davidsen, Ingar Skavlan, Reidar W. Køpke, Yngvar Øhrn, Arne Tjomsland og litt senere Hans Borchgrevink m.fl. (Hans Borchgrevink er på bildet øverst)

• Dette er lederne i NVK fra 1935 til 2025

Startfasen ble vanskelig, med krigens elendighet, uten mulighet for å drive bl.a. jaktprøver. Medlemstallet i NVK de første fem årene var rundt 40, og økonomien var nesten fraværende. Penger var en konstant mangelvare.

Det er verd å merke seg at i årene før krigen ble vorstehere stilt på prøver sammen med engelske hunder, og flere av disse hevdet seg godt. Korthår som Perviljas Stegg, Yota, og Dick av Vendelsjø oppnådde 1.premie på høyfjellsprøver, og var dessuten etter den tids standard meget vakre hunder! Av strihår nevnes Tusse og Nona som oppnådde premiering i 1937.

De første årene

Til tross for de åpenbare vanskelighetene med å drive en jakthund-klubb i krigsårene, gjorde disse foregangsmenneskene en nesten ubeskrivelig innsats med å kartlegge det hundemateriale man da hadde, og faktisk klarte man blant annet både i privat og i klubbens regi å importere flere hunder fra Tyskland. Hunder som preget norsk vorstehhund-avl i flere tiår senere. F.eks. strihår Raudi Auenheim, som var i klubbens eie og i en periode sto oppstallet hos Arne Østreng i Gansdalen utenfor Lillestrøm.

Ved lesing av tidlige jubileumsbøker og klubbens egne tidsskrift får man et innblikk i at man allerede fra starten av hadde klare målsettinger om å fastholde vorsteher-rasene som allsidige jakt-bruks-hunder. I tillegg så man at for norske forhold var det viktig å utvikle fuglehund-egenskapene, og komme bort fra de tunge, seint arbeidende og oftest veldig markbundne hundene som man ofte så.

John Vendelboe beskriver noen av de hundene som framstod som et forbilde, og som gjorde seg bemerket på 30-tallet slik: «Disse hundene stod ikke tilbake for settere som viltfinnere, deres søk var ideelt, både i skogen og på fjellet, og de hadde full forståelse av at deres oppgave var å finne fuglen, mens jeg skulle besørge resten. Samarbeidet var altså førsteklasses, og jeg tror neppe der finnes en hunderase som er så mottakelig for dressur…».

A.Tjomsland skrev i 1945 om hunder for framtidens avl bl.a. om Cuno v. Sonneberg «Det er vel noe til hund! Det denne herlige skimmel, som på feltet kan måle seg med den beste pointer, presterer ….. vil vel de fleste hjemlige jegere avfeie med «det er sku løyn!»

Vi ser at allerede den gang anså man at hundene måtte tilpasses norske jaktforhold med et godt nok søk til rypejakta!

Allsidigheten må sikres

Det går også som en rød tråd gjennom alle årene at de allsidige egenskapene både før og etter skuddet måtte sikres. I mange år etter krigen stilte vorstehere på prøver arrangert av klubben, og med bare vorstehere til start. Framskaffing av prøveterrenger, utdanning av dommere og arrangering av prøver var et stort arbeid for klubben og etter hvert ble et samarbeid med de engelske rasene nødvendig og ønskelig.

Ser vi litt avlsmessig på historien fra 1935 og fram til i dag, og hvis vi regner at en hundegenerasjon er ca. fem år, betyr det at vi på disse årene dekker ca. 18 hundegenerasjoner. Med dagens kunnskap om avlsarbeid vet vi at dette ikke er et «hav av tid»! Videre vet vi at fram til 1955/60-tallet var kunnskapen om genetikk og avlsprinsipper relativt beskjeden, sett med dagens øyne.

Allikevel er vel mange enige i at det faktisk har skjedd en del med hundene våre, på mange felt, tilsiktet og kanskje noe utilsiktet.

Mange ildsjeler og mennesker med over gjennomsnittlig framsynthet og handlekraft har bidratt til dette. Klubbens utvikling, fra en liten samling med et 20-talls entusiaster i 1935, til dagens moderne, demokratiske klubb, med rundt 1700 medlemmer og representanter fra hele landet, er en god reise!

Avlsarbeid i fokus

Avlsarbeidet har stått meget sterkt i klubbens historie, og allerede i startfasen ble et «avlsråd» dannet, og opp gjennom årene har avlsarbeidet vært en av de vesentligste oppgavene i klubben. I 1995 skrev daværende leder i NVK, Arne Toft Pedersen dette: «For en raseklubb som NVK er avlsrådgiving den viktigste oppgaven».

Klubbens årbøker var et viktig bidrag til opplysning og avlsarbeid.

Samla oversikter over alle jaktprøvestarter og utstillingsresultater var en vesentlig kilde til kunnskap om rasene våre.

NVK i teten med kunnskapsbasert avl

Man kan trygt si at NVKs avlsarbeid med jaktegenskapene har i alle fall i nyere tid, dvs. fra ca. 1984 og fram til i dag i vesentlig grad tatt sikte på å utnytte genetisk anerkjente, moderne prinsipper og utnytte dette sammen med objektive data så langt man kan.

NVK var den første klubben som tok i bruk statistiske metoder for å utnytte data fra de den gang «nye» jaktprøveskjemaene, der jaktlyst ble en av hovedegenskapene. NVK var sterkt involvert både i utviklingen av jaktprøve-skjemaene, innenfor FKF-systemet, og bidro også vesentlig i dannelsen av det vi i dag kjenner som DogWeb i NKK.

Folk som Arnt Kvannefoss, Leif Kastdalen og Terje Tvedt var kjernen i dette arbeidet. Et formidabelt arbeid med registrering av alle disse dataene ble i mange år gjort av klubbens egne krefter. Utviklingen og overgangen til at dette ble gjort i NKK og senere ute hos arrangørene har også NVK bidratt til.

Samarbeid med kompetent faglig miljø

NVK var sammen med NESK de første hundeklubbene som søkte samarbeid med dyktige avlsforskere ved det som den gang het Norges Landbrukshøyskole, nå NMBU. Både den gang og i dag er avlsmiljøet ved NMBU i verdensklasse.

NVK innledet i 1989 et flerårig samarbeid med professor Odd Vangen for å komme fram til hvilke av de egenskaper som bedømmes på jaktprøveskjemaet som vi kan og bør utnytte og på hvilken måte. Utformingen av de jaktprøveskjemaene vi har i dag, som ble introdusert fra og med vinterprøvene 1994, var i stor grad et resultat av de statistiske og genetiske analyser som ble gjort sammen med prof. Vangen.

NVK var, så vidt jeg vet den første fuglehund-klubben og lenge den eneste, som la på bordet en samlet avlsplan. Den første avlsplanen kom i 2000 og en revidert avlsplan kom i 2011. Der er alle tre rasene våre beskrevet og målsettinger satt opp på de forskjellige egenskapene. Nå er slike planer obligatoriske for alle raseklubber i NKK.

Mange egenskaper med i avlsarbeidet

De eksteriøre egenskapene hos rasene våre er knyttet til NKKs utstillinger og de systemer det innebærer. Det har periodevis vært arbeidet fra NVKs side for å objektivisere også slike egenskaper mer, for om mulig å kunne utnytte noe av dette mere og bedre i avlsarbeidet. Utviklingen vil vise om dette kan skje. Eksterne, faglig kompetente krefter har arbeidet med samme problemstilling.

Diskusjonene om hundenes utvikling opp gjennom årene har vært mange og med mange temaer. Hundenes størrelse, små hunder – store hunder/ lette hunder – tyngre hunder, hårlag, farger, og ikke minst gemytt.

Ingen egenskap er viktigere enn det at hundene har et gemytt som gjør dem velegnet som familiehunder i dagens samfunn.

Det store flertall av vorsteh-hunder lever som familiehunder mesteparten av året, selv om de er så heldige å få lov å utfolde seg som jakthunder noen dager/uker i løpet av jakttida. De færreste av oss jakter aktivt med hundene mer enn 10 – 12 dager i året, det gir mange dager med familieliv.

Vorstehhunder hadde nok på 50- og 60-tallet et ord på seg for å være harde/strie og vanskelige overfor andre hunder. Etter min erfaring hang dette i alle fall med strihåren helt opp i 1980-årene, hos mange som ikke visste bedre. Klubben, oppdretterne og medlemmene har bevisst gjort et meget godt arbeid med disse egenskapene, og i dag hører man svært sjelden noe negativt om adferd/gemytt på våre hunder. Og sånn skal det være!

Klubben har også satt dette i fokus oppgjennom årene, og NVK var tidlig ute med å utprøve «mentalitets-tester» for hundene. Slike tester er nå under utvikling i regi av NKK, og testanlegg og dommere/instruktører skal utdannes. Kanskje om få år vil dette være tilgjengelig over det meste av landet. Noe som er en forutsetning for å kunne utnytte dette godt i avlsarbeidet.

Avlsmessig kontakt over landegrensene

Norge er et lite land når det gjelder antall hunder å drive avl på i våre raser. Skulle vi isolere oss helt og bare drive avl innenfor egne grenser, ville vi meget fort komme opp i en svært vanskelig situasjon mht. innavl og utvikling av egenskaper.

Derfor har utbytte av informasjon og hundemateriale i hele Norden, og selvsagt med rasenes hjemland, vært av stor betydning, og klubben har vært heldig å ha store ressurspersoner og foregangsmennesker i denne sammenheng opp gjennom årene.

I 1980- og 1990-årene var import av hunder, utenom fra Sverige, forbundet med mye restriksjoner, lange karanteneopphold og store kostnader.

Allikevel var det også i denne perioden privatpersoner som importerte hunder både fra Danmark og Tyskland.

Hvis en ser på arbeidet, kostnadene og risikoen ved disse importene, må en konkludere med at man skal være mer enn gjennomsnittlig interessert for å gjennomføre dette. Folk som Georg «Geggen» Johansen, Sigrid Aase, Odd Erik Røhjell m.fl. må en bare beundre for deres engasjement og vilje til gjennomføring.

Pga. den vanskelige importsituasjonen i disse årene ble det også fra Avlsrådet tatt initiativ til å importere nye gener via frossen sæd. Dette ble gjennomført på strihår og langhår i klubbens regi i 1992, da man anså den avlsmessige situasjonen å være mest krevende på disse rasene. Det må tilføyes at også privatpersoner bidro med import av frossen sæd til rasene i samme tidsrom.

Framsynte oppdrettere og dyktige hundeeiere

Avlsarbeidet gjennomføres av dedikerte oppdrettere og entusiastiske eiere, trenere/førere.

Flotte resultater på høystatusprøver og utstillinger gjør rasene våre kjent og viser at de kan hevde seg blant de øvrige fuglehundrasene.

Det er viktig for utbredelsen av rasene, og sikrer at vi har en tilstrekkelig populasjon av norskeide hunder som kan danne basis i avlsarbeidet.

NM-titler både på lavland, skog og høyfjell høst og vinter har bidratt vesentlig i denne sammenheng. Til og med VM-titler har vi fått, og det viser både rasenes allsidighet og at prestasjonsnivået er på topp!

Utstillingene sikrer at vi får en oversikt over rasenes eksteriøre utvikling. Og danner basis for avlsarbeidet med eksteriør- egenskapene. Gode resultater på store utstillinger er også med på å sette våre raser «på kartet».

Kommunikasjon, informasjon og ledelse

Kommunikasjon mellom klubbens ledelse og medlemmene forøvrig er viktig, og en nødvendighet for at medlemmene skal føle tilhørighet og lojalitet.

Sammen med gode framstillinger av hundedata og resultater skaper dette det nødvendige grunnlag for klubben.

I mange år hadde klubben et eget tidsskrift ‘Vorstehnytt’, med vår alles Kjell Larssen som redaktør. Selv om ‘Vorstehnytt’ var godt likt av medlemmene, var det selvfølgelig en tung oppgave for klubben å drive et slikt tidsskift alene.

Så, etter mye fram og tilbake ble det i 1985 besluttet at vi skulle gå inn som medutgiver av bladet ‘Fuglehunden’, som bl.a. NESK, NPK og NISK hadde hatt sammen i noen år allerede. Også NGK og NBK tilsluttet seg i 1983.

Klubbens liv, med alle de aktiviteter som skjer omkring i vårt lange land, kan ikke skje uten et stort korps av frivillige entusiaster, med god kompetanse på alle fronter innenfor hundeverden.

NVK har vært heldige å ha en meget kompetent medlemsmasse, som har bidratt på forskjellige nivåer. Alt fra vaffelsteking via dressur- og apport-instruktører, til jaktprøve, apportprøvedommere, og utstillingsdommere. Vi må passe på å ikke se på dette som selvfølgelig og naturlig, men forstå at dette skal verdsettes og legges til rette for.

Et hyggelig og inkluderende miljø, der alle har respekt for hverandre er en nødvendig basis.

Jeg mener at NVK i stor grad har klart det, men vi må alltid ta sikte på å bli enda litt bedre på dette.

Jeg vil med dette gratulere klubben med 90-årsjubileet og alle de flotte resultatene som er oppnådd av våre hunder opp gjennom alle disse årene.

Jeg foreslår at vi utbringer en skål for de årene som har vært og for gode resultater i årene som kommer!

(Bildene lenger opp er hentet fra NVKs jubileumsbok 1935-2010)