Ny DK i Trøndelag: Julie Grande

Julie Grande som nå overtar som distriktsrepresentant for Trøndelag, er opptatt av at klubben skal være et inkluderende sted.

Representantskapsmøtet i NVK godkjente søndag 6. juni Julie Grande som ny distriktskontakt for Trøndelag.

Julie bor i Trondheim, er samboer med Geir, og husstanden teller tre vorstehere: KV Tappra Noor, Sølenrikets A-Karma og Karmas datter, Havheims Andre Sia.

Slik presenterer Julie seg og sitt «hundeliv»:

Vokst opp med korthåret vorsteh, med (bil)barnesetet stroppet til ei saccovogn. Kjørte nomeslede «alene» innover viddene på Røros i en alder av 6. (Pappa hang bak i strikk på ski, men jeg styrte skuta).

Kjøpte selv korthår Tappra (s)Noor i 2016. Det som trakk meg til vorsteh var personligheten; kontakten og samarbeidet, og tanken var en turkamerat som kan trekke og bære.

Jo mer jeg lærte om hund, jo mer spennende ble det. Vi startet vår karriere innen konkurranselydighet, som var litt lettere angripelig for oss enn det jaktlige. Gikk kurs med veldig flinke instruktører som lærte meg mye om å lese hund, hvordan motivere og påvirke hundens sinnstemning. (Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men hvordan man forbereder en hund til å komme i arbeidsmodus, hvordan man girer opp og roer ned, når man skal gjøre hva osv.)

Første møte med NVK

Første møte med vorstehklubben var på vintersamlinga 2017. Ble sjarmert av den åpne og inkluderende stemninga, selv om mi unge frøken gikk forbi en annen hund som stod og tok opp fuglene den stod for, var det bare god stemning.

«Jeg liker hunden din!» var tilbakemeldinga fra eier av den andre hunden. Ble videre med på apportkurset samme vår, hvor Einar Malm var instruktør. Han kjente jeg til fra barndommen, gjennom Trondheim trekk- og brukshundklubb hvor faren min var veldig aktiv.

Einar engasjerte seg veldig personlig i hver hund på kurset, og gledet seg skikkelig over å jobbe med min lydighetstrente hund som elsket å jobbe for belønning. Han grublet hele tiden over neste steg for henne, hvor mye man skulle utfordre.

Grublet på løsningen

Ogå da vi senere stilte på apportprøven til NVK Trøndelag, var han like engasjert i henne som i sine egne hunder. Den første feltapporten tygget hun en smule på vei inn, ikke mer enn at vi fikk ett poeng trekk, men likevel brukte han dagen sin på å gruble over det.

Til middagen serverte han en teori om at hun hadde fått for mye skryt og jubel på vei inn, og at det var en slags «feiring» fra hennes side. Jammen hadde han ikke rett. Dagen etter roste jeg mer beroligende når hun kom inn, og alt var strøkent.

Jeg har også sett det samme i årene siden, at om hun blir for gira på apporten, som hun gjerne kan bli, så blir det litt fikling med rypa.

Nedtur på jaktprøve

Det her med jaktprøve så jeg på som noe utilgjengelig og vanskelig. Men så ble jeg med oppdretter på jakt da hunden min var 1,5 år, og fikk tilbakemelding om at hun kunne det gjøre skarpt på prøve.

Jeg lærte også veldig mye om hvordan jeg som fører kunne påvirke søket hennes, hvordan jeg kunne få henne til å gå bredere, hvordan jeg skulle tilpasse farten min og så videre. Med litt for store forhåpninger stilte jeg henne helga etter jeg kom hjem fra jakt, og fikk vel mer eller mindre min største skuffelse.

Å stille på prøve var noe helt annet. Jeg fikk kun negative tilbakemeldinger fra dommer og andre i partiet, både på hunden min og på hva jeg burde gjøre. Selvfølgelig gjorde jeg ikke alt rett som førstereis, men når jeg spurte om råd, fikk jeg bare høre at «hunden din er ikke klar».

Og kanskje enda verre at ingen hadde tiltro til det jeg selv visste om min egen hund. De visste mer. Da jeg kom ned fra fjellet møtte jeg på Einar, som stilte på samme prøve. Som vanlig like engasjert i min hund som i sin egen. Og der møtte jeg en helt annen respekt for det jeg selv så i hunden min, og han grublet med meg på hvordan man kunne komme videre.

Takker Einar Malm

Hadde det ikke vært for Einar vet jeg ikke om jeg hadde stilt igjen. Men jeg gjorde det, og for hver start løsna det mer og mer.

Det som virkelig gjorde forskjellen for oss var når vi stilte for Stig Håvard Hansen, en dommer som virkelig tar seg av nybegynnere og bygger dem opp. Med han som dommer begynte hunden min å jakte igjen, når vi fikk en sjanse i stedet for en advarsel.

Jeg møtte også noen veldig trivelige folk i partiet den dagen, som ga meg troa på at vi kunne komme noen vei, tross våre startvansker.

Vi jobbet oss opp og opp i UK, fikk en premie også i Sverige, men før jeg fikk startet henne i AK klarte jeg å ødelegge reisen hennes. Så da ble veien litt lenger enn jeg hadde tenkt. Jeg ble selvfølgelig skuffa når jeg innså at vi hadde et problem. Men hundetreneren i meg er samtidig fascinert over hvordan det går an å være så gira på fugl, men likevel ikke ville gå fram til den. Gå etter, gjerne, men ikke reise. Vi har til dels fått løst problemet i dag, og har fått en reis, om enn litt situasjonsbestemt.

Tre vorstehere

Senere er Sølenrikets Karma kommet inn i bildet, og nå hennes sjarmerende lille bøllefrø Havheims Andre Sia.

Selv om de alle tre har den kontakten jeg lette etter i vorsteh, er de vidt forskjellige personligheter.

Noor er den engasjerte som alltid er to skritt foran, og vet hva som skal skje før man har funnet det ut selv. Karma er den rolige sindige, både ordenselev og kosegeneral.

Så kommer det en liten bøll og bryter opp dynamikken. Hun har mye av faktene og lynnet til moren sin, men samtidig mer nysgjerrighet og engasjement for det som skjer rundt. Noor er det store forbildet, og alt hun gjør skal læres. På godt og vondt selvfølgelig. Hun viser veldig lovende takter jaktmessig, med godt fokus og trøkk, så vi er spente på hva vi får se til høsten når båndtvangen er over.

Før den tid blir det en apportprøve eller to, hvor jeg for første gang skal stille andre hunder enn Noor som jeg har lært apport sammen med.

Lavterskel møteplass

I 2018 ble jeg med i styret i NVK Trøndelag, som relativt fersk, men med brennende engasjement. Jeg vil alltid mye, men må noen ganger lære meg å posjonere ut kreftene litt. I mitt tredje år i styret er jeg da altså blitt valgt som DK for Trøndelag. Det som har vært fokuset for oss de siste årene, og som jeg fortsetter å jobbe med som DK, er å få til lavterskel møteplasser for eksisterende medlemmer hvor det også er lett for nye å komme til.

Det føles som vi i år virkelig har truffet blinken, med felles apporttreninger i veldig fine terrenger. Vi har hatt kjempebra oppmøte, og det har vært utrolig bra stemning.

NVK Trøndelag er virkelig en trivelig klubb. Einar hadde vært stolt over å se det, hvor mange som kommer og hvor mye folk har lært av alle de årene han har kjørt apportkurs.

Kontaktdata Julie Grande: