Njunis døde av hoggormbitt

Njunis døde av hoggormbitt

Den seks år gamle strihårstispa Kattaviks Bea Njunis døde i sommer etter å ha fått hoggormbitt på hytta.

Varmen har gjort denne sommeren til den verste hoggormsommeren i manns minne. Når det er varmt, er ormen aktiv, og både mennesker og dyr er blitt bitt.

For Njunis ble hoggormbittene hun fikk på familiehytta ved Holmsbu i Buskerud fatale.

– Hun ble bitt i to av labbene, og fikk tre bitt til sammen, bare en meter fra hytteveggen. Alle bitt var ved potene, forteller eier Vegard Bergskås fra Bærum.

For å gjøre andre hundeeiere oppmerksom på bitt fra hoggorm, får vi dele hans historie.

-Njunis hovnet veldig opp i begge beina hun ble bitt i, så hun må ha fått i seg gift begge steder. Jeg tror det må ha vært en liten orm, for jeg så den ikke, og trodde derfor først at det var snakk om jordveps. Men hun ble veldig fort litt «rar».

Vegard prøvde å finne bittet/stikket, ringte til veterinæren på Sætre, og var på dyrlegekontoret litt under 1 time etter bittet.

Njunis var rolig hele tiden. Hun haltet veldig på begge beina, og hos veterinæren fikk hun væske intravenøst, i tillegg til kortison for å få ned hevelsen – og antibiotika. Hund og eiere ble sendt hjem etter hun hadde fått i seg endel væske intravenøst, med beskjed om å følge med på om hun ble dårligere, eller begynte å kaste opp.

Litt etter at de kom tilbake til hytta, begynte hun å kaste opp, så de dro tilbake til dyrlegen og fikk mer væske. Hun ble litt bedre mens de var der, og hun fikk i seg litt mat. Så ble de sendt hjem igjen, sammen med en ny pose væske som de kunne gi henne hjemme.

Hjemme spydde Njunis på nytt, og i ett-tiden på natten oppdaget Vegard at også skulderen over framlabben hun ble bitt i, hadde hovnet mye opp. Han ringte på nytt til veterinæren, som ba ham kontakte døgnvakten til Evidensia for å høre om det kunne gis motserum.

De dro dit midt på natten, og da de kom fram dit, var hun tilsynelatende blitt en god del bedre. Evidensia tok henne inn, og hun fikk både motgift og smertedempende. Da la de henne inn der, dro eier hjem. Klokkan 6 samme morgen fikk Vegard telefon om at hun plutselig hadde blitt mye dårligere, og at det nå var kritisk.

Klokka 9 ringte de tilbake, og sa hun blødde  og at blodet ikke koagulerte seg. De trengte godkjenning til kostnadene med blodoverføring, finne en bloddonor som kunne gi ferskt blod, og noe mer, som fort kunne komme opp i mange titalls tusen i tillegg til de 20.000 kr det hadde kommet på til på det tidspunktet, ikke medregnet de første veterinær-besøkene.

Eier sa at det var OK, selv om det allerede var på grensen for hva forsikringen dekket.

En halvtime senere ringte de på ny fra Evidensia, og sa Njunis hadde fått hjertestans rett etter de begynte med blodoverføring. De hadde fått hjertet i gang igjen, men hun pustet ikke selv. De kunne fortsette å forsøke å redde henne, men anbefalte å stoppe behandlingen, da de trodde det ikke kom til å gå. Bea Njunis ble erklært død like etter.

Veterinæren konkludert med at hunden måtte ha fått i seg en veldig stor dose gift. På Evidensia var de veldig usikre på om det hadde hjulpet om hun hadde fått motgift tidligere.

Det vi kan lære av dette er at man må reagere raskt og komme seg raskt til dyrlege om hunden blir bitt av hoggorm.

Blir hunden veldig slapp og hovner opp et sted, uten at du vet hva som har skjedd, kan det være hoggormbitt. Dermed er det lurt å få bittstedet sjekket av dyrlege. Om det er mulig bør hunden bæres ut til bilen og inn på dyrlegekontoret for å forsinke spredningen av mulig gift.

-At verdens sterkeste og tøffeste hund ikke skulle overleve å bli bitt av huggorm, til tross for at vi kom raskt til dyrlegen, er helt ufattelig og forferdelig vondt!

-Njunis spredte glede rundt seg, og minnet oss alltid på at det viktigste her i livet er å komme seg ut i naturen, på fjellet og i skogen på tur. Vi kommer aldri til å glemme hvor flink hun var til å trekke oss tvers over Hardangervidda på ski, eller trekke båten på vannet. Hvor stolt hun var jo mer hun fikk bære i kløven. Ingen kunne få oss til å le og smile så mye som henne. Vi kommer aldri til å glemme denne herlige hunden, sier Vegard Bergskås.