Slik presenterer Arne seg selv:

Hei alle sammen: Gleder meg til å bidra litt mer i Vorstehhundklubben igjen!

Jeg bor i Trondheim med min kone Lise, og har to voksne barn. Har for tiden ES Herman (2018) og en eierhalvdel i SV Ritnoaivi (2022) som jeg har sammen med min sønn Kristian. 

Jeg begynte med støkkjakt ca. 1980, og jaktet i alle år sammen en yngre bror og en eldre bror som hadde engelsksettere – som jaktet rimelig bra.

Men langt mer imponert ble jeg av strihårvorsteheren Rievsa (til Hugo Østreng) midt på 80-tallet – dermed måtte det bli SV for meg. Min første hund i eget eie ble SV Sniff (1991) fra Kjell Larsen. En super familiehund, og god jakthund som jaktet til hun ble over 15 år. Husker enda hvor allergisk jeg ble med hund tett på i starten – men hund har det vært siden, alltid en eller to. 

Min SV Fia fra utmerkede foreldre ble et råskinn til jakt – høyt premiert og en super jaktmaskin. I 2008 var hun Årets vorstehhund m.m. En utrolig god viltfinner.

ES for å «roe nervene»

Etter henne har jeg hatt to engelsksettere etter hverandre for å roe ned nervene litt. Og nå altså en halv SV…. og står på valpekjøperliste med håp om å øke tallet til 1,5 i løpet av dette året. Vi har oppdrettet to SV-kull i egen kennel så langt, håper å komme i gang med noe lovende igjen. 

Klubbarbeid

Innen klubbarbeid har jeg vært styremedlem, leder og kasserer for NVK Sør-Trøndelag i en tiårs periode, og er nå revisor. Var prøveleder flere år for «Meråkerprøven» til distriktet, prøveleder for apport- og skogsfuglprøver.

Er instruktør Fase 1, og har holdt på med saueaversjonsdressur siden 2011, for Trondheim Jeger og Fisk, NVK Trøndelag og Nordenfjeldske Fuglehundklub. Er styremedlem og kasserer i NFK på tiende året.

Jaktutbyttet betyr mindre og mindre

Hund har jeg alltid hatt først og fremst fordi det er superkoselig – og at det alltid er noen som er glad og venter på deg når du kommer hjem. Etter seks år i arbeid på Svalbard vet jeg hva selskap av en hund betyr.

Men det er jo forpliktelser også – hunden skal luftes og trenes og aktiviseres – noe som automatisk bidrar til at husfar ikke dovner bort mer enn alderen må lede til.

Og jakthunder må brukes. Jeg jakter mye i Trøndelag, Finnmark og Nord-Sverige, men merker at jaktutbyttet spiller mindre og mindre rolle – det viktigste er opplevelsen sammen hundene og ha noen kamerater å dele opplevelsene med. 

For å omskrive et dansk ordtak litt: «Den tid en mann jakter (med hund), blir lagt til hans liv!»

Kontakt:

• Arne Aalberg
• Jebeveien 8, 7043 Trondheim
• arne.aalberg@ntnu.no
• Tlf.: 976 42898