26. april 2022 fyller Speldragets F-Golddigger 10 år.

I den anledning har vi bedt eier Randi Schultze fortelle om hunden og hvordan hun har trent henne. Golddiggers meritter kan du se i Dogweb og i Datahound. Reg.nr. NO43102/12. Golddigger er etter: Munkefjellets Mjølner og Speldraget’s B-dee-dee.

Det første bildet

Jeg falt pladask for det første bildet oppdretter Jan Egil sendte meg av Golddigger. Muligens kunne hun bli min.

Men det avhang av hvordan søsteren Fresh utviklet seg. Jeg turte ikke å tro på at dette skulle gå i min favør, men håpet var jo der. Og så kom telefonen «Valpen er din, er du klar til å ta imot?»

Jeg jublet, og bekreftet at det var jeg.

Men det er mye som bør klaffe i en hunds liv for at du skal få en god fuglehund. Det vil unektelig bli en del «skjær i sjøen».

Det er da du må sette deg ned, og finne ut om du bare skal gi opp, og la det fortsette slik. For en feil hunden gjør, vil erfaringsmessig bare forsterke seg, hvis den får fortsette.

Eller, om du skal ta tak i problemet, og gjøre noe med det.

Ingen godbiter

Med Golddigger, som de fleste andre hunder, dukket det da også opp diverse hindre.

Jeg har her tatt de med, og dessuten beskrevet hvordan vi løste dette, og kunne gå videre.

Noen ganger fant jeg ut av ting selv, andre ganger søkte jeg råd hos folk med lang erfaring, og kom greit i havn på den måten.

Men en ting jeg alltid har fulgt under all opplæring, er at jeg kun har brukt kroppsspråk, stemme og ros, – ingen godbit.

Den har jeg da hatt i bakhånd, til bruk i evt. konfliktsituasjoner med hunden.

Og takket være dette, har jeg hatt noe å gå på når ting skulle løses. Og stort sett har det fungert.

«Slik strihår har du aldri hatt»

Golddigger er født hos Jan Egil og Monica i Finnmark, fra kennel Speldraget, sist i april 2012.

Til meg kom hun ved fire-fem måneders alder. Da hadde jeg fått med at bittet var i orden. Og etter mine begreper, var eksteriøret topp. For du kan se mye av hvordan en hund blir når den er så ung.

Beskjeden med på veien var klar: «Pass på, så hun ikke stikker av!»

Jeg lo litt, og tenkte vel ikke så mye på dette.

Men, da vi tidlig i desember endelig kunne svinge inn foran hytta vår i Rendalen, ble jeg ganske kontant minnet om dette rådet.

For ikke før var Golddigger ute av bilen, så forsvant hun rett til skogs. Det var jo da en del løssnø, og etter hvert ble jeg ganske betenkt.

Familien min som også var med, så langt etter det lille brune «lynet». Så kom det forsiktig: «Slik strihår har du aldri hatt».

En time gikk før Golddigger, glad og fornøyd, kom tilbake.

Hun hadde tydeligvis full kontroll, hadde hverken løpt seg bort, eller forulykket.

Jeg var sjeleglad for å se henne igjen. og tenkte at dette nok var et engangstilfelle i ungdommelig overmot, og at det ikke ville skje igjen.

Men den gang ei. Det gjentok seg flere ganger.

Bekymringen vokste

Jeg ble alvorlig bekymret. Hun kunne både ødelegge seg, og selvfølgelig også ta opp fugl, og etablere diverse uvaner.

Så noe måtte tydeligvis gjøres. Golddigger var veldig glad i tennisball. Så dette ble løsningen.

Hver gang jeg slapp henne ut av bilen når vi ankom hytta, fikk hun med seg en ball. Den engasjerte henne nok til at vi fikk brutt uvanen.

I dag er hun jo snart ti år, men ballen har fulgt henne trofast gjennom alle år.

Å bevare den friske reisen

«Diggi» som hun populært kalles, er egentlig en myk hund, men med enorm jaktlyst.

Jeg hadde tidlig lært henne å stupe fram på «JA». Det være seg sitt foran matfatet, utgangsdøren, inn i bilen, ja i det hele tatt. Jeg brukte det også når jeg kastet tennisballen. Hun måtte sitte til «Ja-et» kom.

Hørte hun ikke, ble jeg «høy og mørk med kraftig stemme». Dette likte hun ikke. Greiere da å bli sittende og få ros for det hele.

Senere overførte vi dette veldig greit til fugl. Derfor har det aldri vært snakk om å kjefte på henne i fuglesituasjoner.

Og til dags dato reiser hun vanligvis djervt.

Heit i fugl

Første høsten som unghund var Diggi temmelig heit. Hun stod flott, sekunderte like elegant, reiste kanon. Men når fugl lettet, ble hun med. Vanligvis altfor langt til premiering.

Bortsett fra én gang.

Da kom vi slik på henne at hun kunne reise mot meg. Da ble hun nok distrahert til at hun stoppet på ordre, og den første jaktpremien var et faktum!

Resten av høsten, og tidlig vinter, brukte jeg på dressur. Vi snørekjørte med en av de andre hundene løse. Hver gang de tok stand, leide jeg Diggi opp til hun så standen. Da sekunderte hun tvert, og jeg kunne fortsette opp til den stående hunden og ordne opp.

I starten bandt jeg henne der bak, men etter hvert var ikke dette nødvendig.

Hun ble på sittordre rolig der hun var når fuglen lettet.

Premiene begynte å komme

Dette fortsatte vi konsekvent med helt til vinterprøvene startet. Da hadde ting falt på plass, og hun fikk ganske raskt flere 1. UK.

Hun fylte to år sist i april. Og da høsten kom, fortsatte jeg med dette.

Etter hvert fikk hun korte aleneturer i motvind, men med langline.

Etter første fuglearbeidet koble jeg henne og slapp på en annen hund for å roe det hele. Slik holdt vi på en stund utover.

På sin første AK-helg fikk hun 1. AK.

Det har selvfølgelig hendt at hun har sprukket i fugl etter dette. Men det har ikke vært ofte. Så, stort sett har denne oppskriften ført godt frem.

Men fortsatt slipper jeg henne helst der det er oversiktlig og greit å finne henne. For jeg vet at hun blir stående leeenge. Hvis ikke fuglen letter da.

Apportutfordring

Det viste seg at det var vanskelig å få til apport etter fuglearbeide ved mye beitefot.

Diggi var og er veldig glad i å apportere. Dog var nok jaktlysten større. Hun var stødig på apportprøver, men hvis det lukter av fugl i nærheten, kunne det gå galt.

Det er ikke få ganger jeg har fått melding under sporøvelsen: «Randi du må komme, Diggi står».

Det har blitt nærkontakt med både orrfugl og tiur på denne måten. Men stort sett går dette bra, så jeg har aldri sett det som noe problem.

Men for noen år siden mistet jeg semifinaleplasser i to NM pga. at hun plutselig ikke ville apportere utlagt fugl.

Det luktet så godt rundt setet at hun tydeligvis manglet motivasjon til å hente en fugl som jo hadde vært død lenge, og som for henne i denne sammenheng var helt uinteressant.

Jeg ble lei meg og lurte på hva nå? Jeg visste jo at apport er en hårfin balansegang mellom hundens vilje til å samarbeide og mine krav. Får du ikke hunden til å spille på lag i denne situasjonen, nytter det ikke.

Leverpostei på fingeren

Jeg visste at Diggi i utgangspunktet elsket å apportere, så hva skulle jeg gjøre?

Jeg fant ut at noen gode råd ikke var av veien. Så jeg ringte Jan Egil, Diggis oppdretter.

«Leverpostei løser det nok,» var svaret. Så begynte jeg med dette da. Etter hvert fuglearbeide på trening lot jeg Diggi sitte, så la jeg ut fugl . Åpnet en boks leverpostei, lot henne lukte før jeg puttet den i lommen, og sendte henne ut på apport.

Ved vel utført apport, fikk hun all leverposteien i belønning.

Jeg var helt konsekvent, og det ble mange vanskelige apporterer etter hvert, men kun én gang pr. tur. Hun hentet fuglen raskere og raskere, og problemet så ut til å være løst.

Men jeg var veldig spent på den første jaktprøven hvor hun skulle apportere. Jeg hadde trent dagen før, kun med utlagt fugl hjemme, og leverpostei. Da fungerte det selvfølgelig.

Men nå? Jeg lot henne lukte på leverposteien før dommer gikk av gårde med fuglen. Puttet boksen ned i lommen og lot det stå til.

Diggi dro rett ut, hentet fuglen og leverte nydelig. Jeg var veldig glad, og idet hun skulle starte ut igjen, stakk jeg hånden ned i lommen, tok en leverposteibit på fingeren og ga henne en liten smak.

Etter at slippet var over, tok jeg opp boksen, og gav henne resten.

Det opplegget har vi nå prøvd gjennom flere år, og det fungerer like greit hver gang.

Diggi har skjønt at dette må hun, selv om det lukter aldri så godt av fersk fugl. Men til gjengjeld får hun noe som hun aldri ellers får – nemlig leverpostei, og det elsker hun!

En stortgående hund

Diggi går vanligvis mer enn stort nok. Hun moderer seg selvfølgelig i skog og på lavland. Men er det svært tett i området hun blir sluppet, og hun da kommer i fugl, uten av jeg ser hvor, får jeg stundom ikke nok tid til lete, slik at jeg ikke rekker å finne henne.

Dette gjelder jo alle, tiden er og skal være begrenset.

Så, vi har jo blitt hektet av noen ganger på grunn av dette. Så, for å dempe søket noe, fôrer jeg henne litt opp før vi begynner med siste fase av høstsesongen.

Det gjelder imidlertid å finne balansegangen. For dette er VK, og det skal gå unna. Stort sett har vi klart det, men noe svinn må man jo regne med.

En drøm

Diggi er en hund som alltid leverer. Hun bryr seg ingenting om makkere eller andre distraherende momenter. Så hun er i utgangspunket en drøm å gå med. Hun sekunderer makker tvert.

Så for meg handler det stort sett om å kunne se henne mest mulig, og evt. finne henne i stand.

For, hun kan stå lenge. Men jeg har lært henne at to lange fløytesignal når hun er borte, betyr at jeg ikke finner henne. Da ordner hun nok opp selv og kommer inn.

Hun har også rapportert noen ganger. Men det gikk så fort ut igjen, at jeg ikke klarte å følge opp. Så da var vi jo er stort sett like langt.

På en landskamp for mange år siden, så jeg en finne i aksjon. I Finland var det jo krav til rapport, så han var vel vant med dette. Da hunden kom inn og rapporterte fugl, begynte finnen å fløyte og dempet på den måten farten til hunden slik at han kunne holde følge helt til den gikk opp i stand igjen.
Kanskje noe å tenke på?

Heder og ære

I skrivende stund nærmer Goldigger seg 10 år. Jeg har vel neppe vunnet så mye med noen av mine andre hunder som henne.

I tillegg er hun snill, rolig inne og turbo ute.

Hun hadde siste året en premieringsprosent på noe over 40 prosent.

Av de gjeveste premiene i NVK har hun oppnådd :Årets unghund vinter – Årets Allround (3 ganger) – Årets strihår Allround (5 ganger)- Vinner av NVC-cupen (4 ganger).

Romerike Fuglehund klubb: Årets utstillingshund 2016 og Årets hund 2015 og 2020.
Norges Jeger og FiskeForening : Nr.3 Årets jakthund 2015 – Vinner Årets jakthund uansett rase 2016.
Hun har flere sølv- og bronse-medaljer i NM, men mangler gullet.

Golddigger har også følgende championater: C.I.B. N SE UCH NJCH og N(k)CH.

Hun har hatt to valpekull – tilsammen 16 valper. Jeg har en av dem selv, Goldeneye, som nå er 9 måneder.

Håpet er at Goldeneye skal føre arven etter sin mor videre, men som jeg sa innledningsvis: Det er mange skjær i sjøen, så jeg får bare håpe at jeg er flink nok til å komme rundt og forbi dem.

Av: Randi Schulze

for vorsteh.no

(Bildet aller øverst er tatt av Jan Tore Skjøshammer)