Les den spennende historien fra NVKs tidlige år, hentet fra jubileumsbok.
Skrevet av Y. Øhm i 75 års jubileumsboka til NVK (utgitt i 2014).
Da N. V. K. ble startet for ti år siden med styre og de nødvendige fagutvalg samt 40 medlemmer, ble det med en gang fart i sakene. Ved å slå tilbake i mitt «berømte» privatarkiv finner jeg at R. W. Køpke, Schweigaard Eriksen og undertegnede dannet det første jaktråd. Det er synd å si at her var «gode råd dyre». Tvertimot. Vorsteheren som i den tid var kjent for å arbeide langsomt med korte utslag, skulde vise verden noe annet. Fart og atter fart. I våre hjerner spøkte jakt, prøver, viltpleie osv. Men trening av hundene i nærheten av Oslo måtte til, altså rapphønsterreng. Med et pågangsmot som er vorsteheren egen (se en annen artikkel) fikk vi innen kort tid tillatelse til å trene på gårdbruker Arnesens eiendom i Enebakk. Hovedbygningen hadde bare ca. 20 værelser, men låven var stor, så her kunde atskillige jegere overnatte. Dette skulde senere vise seg å være helt ideelt, da rapphønsene ofte trakk opp under låvegolvet for å finne høymo og andre delikatesser.
Vi hadde praktisk talt fått jaktterrenget i lomma, bedre kunde det ikke bli. Videre fantes også katter her, som av og til hentet seg en rapphønsmiddag, ‑ uten kort. Viltpleien kunde så og si gå hånd i hånd med treningen på fugl.
Nå ble farten satt opp. Vi holdt møte, og satte opp et sirkulære med spørsmålskjema, som skulde returneres i utfylt stand for å skaffe oss oversikt over landets hunder og jegere.
Dette ble sendt til de 100 vorsteheiere i landet.
Men nå kom det ‑ hold Dem fast ‑ 12 stk. besvarte spørsmålene, 5 stk. bodde nordenfor polarsirkelen, 2 på Vestlandet.
Til bake var 5, herav oss tre. Vi holdt på å gi opp, men undertegnede som er av den oppfatning at det er bedre å være løve i en dag enn sau hele sitt liv, fikk gitt mine venner en «angstfordriver», og nye planer så dagens lys. Rapphøns måtte skaffes, men disse kunde fly over til naboen, og da stod vi der. Terrenget måtte utvides til naboeiendommene. Mere høns, mere katter, mere fart. Jaktrådet utvidet med «gubben» selv, John Vendelboe, og rådets juridiske konsulent, advokat Knut Møller, som stillet sin «Lincoln» til disposisjon, oste nå avgårde mot Enebakk.
Utenfor Vinmonopolets utsalg på Grønland fikk en av deltagerne overvær av den edle drue. Det ble kommandert «søk apport», og vedkommende som er en djevel i å rede ut en druefot, ble satt på sporet og apporterte prompte 2 flasker Eau de Vie nr.1 á kr. 7. – uten skatt.
Hos Arnesen var det samlet 6 gårdbrukere, som elskverdig tilbød oss å sette ut rapphøns og trene våre hunder. Det neste var penger, penger. En innsamling ble satt i gang og brakte oss det nette beløp av kr. 50.‑. Mere fart. Etter å ha dekket utgiftene til brennevin satt vi tilbake med kr. 36.‑. Vi bad nå om anbud på rapphøns for straks levering. Ordren ble av herværende agent takkende mottatt og sendt pr. flyvepost til Ungarn. Enda mere fart. Det fortelles at agenten sluttet arbeidet for den dag, gikk hjem og tok seg en Tokayer og spilte Ungarsk Rhapsodie nr. 2 av Liszt.
Det ble nå en pause inntil hønsene kom, og tiden ble benyttet til medlemsmøte, hvor vi viste fram en film fra terrenget og la fram jaktrådets rapport på 3 sider (den eneste som til d. d. er sendt inn). Vi regnet med toppverping. Hønsene legger som kjent opptil 70 egg i sesongen, så fugl skulde det bli nok av. Interessen steg, vi satte igjen farten opp og ryktene svirret.
Bl. a. ble det kjent at N. V. K. som ennå ikke var ett år, allerede hadde skaffet seg rapphønsterreng. Jaktrådet i andre klubber fikk en hard medfart og ble beskyldt for å være «dauseilere». Vi fikk tilbud fra andre klubber om å gå inn der for å «sette i gang», men vi var ubedrikkeige og vorstehsaken tro.
Hønsene kom og samtlige 4 stk. (2 par) ble satt ut med de beste forhåpninger. Det ble ordnet med fóringsplasser og skaffet ekstra fór, som inneholdt samtlige vitaminer fra A til Ø, men spesielt meget E‑vitamin. Vi foretok stadig inspeksjoner i terrenget, hvor ruging og klekking slo alle hittil satte mål.
Ut i august fikk vi en gledelig oppringning fra Arnesen.
Som vanlig hadde han tittet ut av vinduet da han stod opp om morgenen for å se på været. Dette så mørkt ut med en eiendommelig belysning. Plutselig et solstreif, så ble det mørkt igjen. Dette måtte undersøkes nærmere ute på tunet.
Nå ble det lyst igjen. Nei, så sannelig min hatt var det rappbønsene som var blitt flyvedyktige og var ute for å prøve vingene. Skulde en ha sett så mye fugl på en gang.
Solen har gått opp og ned mange ganger over Enebakks åser siden denne begivenhetsrike tid i klubbens historie.
Hønsene ble borte, jaktrådet ble borte, borte som en sviske – bare kattene ble igjen.
«Siden de så ham en enkelt gang beredt til å ta en tørn. Han svinget med lerken og hjem han for – i solskinn den gamle Øhrn.»
Dette er en av mange flotte artikler om Norsk Vorstehhund Klubb sin historie. Langt mer finner du i 75 års jubileumsboka som alle medlemmene av klubben fikk tilsendt i 2014. Har du ikke boka og ønsker den, kontakt vår sekretær og bestill den.
