Om de første årene i NVKs liv som forening, hentet fra jubileumsboken.
Skrevet av Ingvar Fystro – intervju med Reidar W. Køpke – i 75 års jubileumsboka til NVK (utgitt i 2014).
Under et besøk på Hamar 6. april 1975 hadde formannen i jubileumsåret, Arne Toft Pedersen, og undertegnede en interessant samtale med Reidar W. Køpke, som var klubbens sekretær for 40 år siden, og som så vidt vi vet er eneste gjenlevende medlem av det første styret. Ved siden av å føre møteprotokollen den første tiden gjorde han en rekke private notater helt fra starten av, og etter som denne protokollen dessverre er blitt borte, er disse notatene av stor verdi når det gjelder opplysninger både om selve startfasen og om årene som fulgte. Det som berettes i denne artikkelen, er et utdrag av det improviserte intervju med Køpke, supplert med noen opplysninger fra en oversikt av Arne Tjomsland i første hefte av «Vorstehhunden», utgitt 1941, og en senere oversikt av Yngvar Øhrn over tiårsperioden 1935 – 45. En fullstendig avskrift av intervjuet – som ble tatt opp på lydbånd vil være tilgjengelig i klubbens arkiv.
Opptakten til dannelsen av en egen spesialklubb for vorstehhunder i Norge var etter alt å dømme en lengre «vorstehprat» som daværende avdelingssjef Reidar W. Køpke, bestyrer Yngvar Øhrn og en ikke navngitt tredjemann hadde en kveld de deltok på et møte i Norges Jeger og Fiskerforbund høsten 1934. En del interesserte vorstehhundeiere ble kontaktet, og dette resulterte i at grosserer John Vendelboe og pelsvarehandler Sverre Davidsen den 8. desember samme år sendte ut invitasjon til et forberedende møte i Oslo den 13. desember. Om enn på et forholdsvis spinkelt grunnlag ble det her besluttet å stifte Norsk Vorstehhundklubb.
Når det gjelder tidfestingen av klubbens konstituering og start, rår det en viss uklarhet. Både i NVK’s vedtekter og i den forannevnte orientering i «Vorstehhunden», Hefte 1, er 28. februar 1935 anført som stiftelsesdato. I Øhrns tiårsberetning er datoen korrigert til 28. januar, mens konstituerende generalforsamling ifølge Køpkes notater, ble holdt allerede 12. januar. Sistnevnte dato ble i alle fall styre og øvrige tillitsmenn valgt, men det er mulig at klubbenes vedtekter (lover) ble endelig vedtatt litt senere. Selv om det i dag ikke har noen praktisk betydning, er det beklagelig at den første styreprotokollen med alle opplysninger om stiftelsemøtet ikke er intakt.
Valgene 12. januar 1935 ga følgende resultat: John Vendelboe (formann), Sverre Davidsen, Reidar W. Køpke, Edvard Røhmen og Ingar Skavland (styremedlemmer), dessuten Amund Enger og Asbjørn Solheim (suppleanter) samt T. Braathen og E. Røer (revisor).
Den første medlemsfortegnelsen, datert 28. januar 1935, omfattet følgende 38 medlemmer: Martin Andersen, Solveig Andersen, Jens Berg, A. Borgelind, T. Braathen, Sverre Davidsen, Halfdan Eide, Amund Enger, John Evensen, Amandus Frøisland, Per Føyn, lens B. Hiorth, Halvor Holter, Erling Høye, A. Kirkhorn, T. Kristoffersen, R. W. Køpke, Ove Lange, Frk. Moksnes, A. Natrud, Th. NilsenMo, John Normann, Arne Numedal, Brede Rødsjø, Knut Rødsjø, Einar Røer, Edv. Røhmen, SchweigaardEriksen, Sigurd Skaun, Ingar Skavland, Ella Skavland, Asbj. Solheim, John Vendelboe, Th. Vendelboe, T. Wikant, Ivar Wold, Yngvar Øhrn og Asbj. Ass.
NVK’s ledelse gjennom de første årene fulgte en stø kurs uten store hopp eller sidesprang. På et tidlig tidspunkt ble det sendt ut et informerende brev/ sirkulære til ca. 100 personer rundt om i landet, fortrinnsvis personer som hadde eller hadde hatt vorstehhund. (Liste med navn og adresser finnes i Køpkes notisbok.) For øvrig ble det i denne perioden ikke satset særlig meget på verving av nye medlemmer. Noen rask stigning av medlemstallet skjedde derfor ikke. Fram til krigsutbruddet i 1940 var det stort sett de samme folkene som bekledde tillitsvervene. John Vendelboe var en aktet og avholdt formann, som for sin innsats ble valgt til klubbens første æresmedlem.
Siktemålet for klubbens virksomhet var helt fra begynnelsen å legge forholdene til rette for en sunn avl og hensiktsmessig anvendelse av vorstehhund som jaktbrukshund i Norge. – Køpke understreker i vår samtale med han at det første styret ikke på noen måte underkjente vorstehhundens brukbarhet som rypehund, men at det nok var tanken på skogsfugljakt og jakt i lavlandet som var framherskende ved satsingen på de to vorstehrasene. Det gjaldt å utnytte deres allsidige legning og forstandige søksmønster. Gode hunder for fuglejakt i fjellet hadde vi fra før.
Leseren bør være klar over at det var atskillige vorstehhunder her i landet lenge før NVK så dagens lys, og flere av dem hadde vist seg som meget gode fuglehunder – også på rypejakt. Men inntil NVK ble stiftet, hadde vorsteheierne manglet den faglige og organisasjonsmessige forankring som følger med en spesialklubb. En kjenner heller ikke til at vorstehhundene hadde gjort seg nevneverdig bemerket på jaktprøver før 1935. Det kan nevnes at allerede kjente menn som J. B. Barth og P. Chr. Asbjørnsen (eventyrforfatteren), begge forstutdannet i Tyskland omkring midten av foregående århundre, tok hjem vorstehhunder av den kontinentale typen som den gang fantes (sterkt islett av griffon). Barths erindringer om hundedressur og fuglejakt i skog og fjell er den dag i dag så interessante og lærerike at alle fuglejegere vil ha nytte og glede av å lese dem. Senere har blant annet de artikler som den velaktede jeger Grev Wedel Jarlsberg skrev i Norges Jeger og Fiskerforbunds tidsskrift, betydd atskillig for vorstehrasenes utbredelse. Grev Wedel Jarlsberg var også medlem av Norsk Vorstehhundklubb.
Noe av det første klubbens unge styre foretok seg, var å oversette de tyske standardene for korthåret og strihåret vorsthhund for bruk ved utstillinger i Norge. Utstillingene ble betraktet som et nødvendig ledd i arbeidet med konsolidering av avlen. Mellom disse tekstene og de FCI -standarder som Norsk Kennel Klub senere har gjort gjeldende for vorstehrasene, har det vært visse uoverensstemmelser som har medført en del problemer.
Flere av klubbens tidlige medlemmer gjorde en imponerende innsats i avisarbeidet, blant annet ved å importere verdifulle hunder. Imidlertid hører det ikke med her å berette nærmere om enkeltpersoner og spesielle hunder i denne sammenhengen.
Nevnes må likevel dipl. ing. Jens Hiorth (Kennel Kolsås) og hans innkjøpte korthår «Dick» av Vendelsjø – fordi denne hunden var den første vorstehhund i Norge som ble champion. Men først og fremst var det jakten og hundens dyktiggjøring for denne funksjon klubbens første tillitsmenn og øvrige medlemmer var opptatt av. Et jaktutvalg bestående av herrene Øhrn, Schweigaard Eriksen, Møller og Køpke ble snart etablert, og dette utvalget arbeidet fra 1936 meget aktivt for at klubben skulle få et trenings og prøveterreng. Systematisk trening og deltakelse på jaktprøver ble ansett som en nødvendig veg å gå for den videre perfeksjonering av vorsthhunden som jakthund. Medlemmene var foreløpig henvist til å delta på åpne prøver arrangert av andre klubber, noe de til dels gjorde med heder, men målet var at klubben så snart som mulig skulle bli i stand til å avholde egne jaktprøver.
Køpke beretter at jaktutvalget først hadde kontakt med hundemannen Eilif Fagerlie, Halden, om et terreng i nærheten av Fredrikstad, men av forskjellige grunner ble det ikke arbeidet videre med dette prosjeket. Litt senere ble det innledet et positivt samarbeid med gardbruker – og ivrig jeger – Olaf Arnesen på Saltvedt i Enebakk. Det var her et område langsmed Øyeren som egnet seg bra, men det faktum at området var fordelt på ikke mindre enn 7 eiere, gjorde saken noe komplisert. Arbeidet med å skaffe dette terrenget ble påbegynt i juni 1936. Den 9. juli samme år sendte jaktutvalget ut et sirkulære med informasjon om sine planer til samtlige medlemmer og ca. 30 andre vorsteheiere, tilsammen ca. 95, hvorav 35 innenbys og 60 utenbys. Portoutgiftene beløp seg ved denne anledning til kr 5,50 (smnl. dagens prisnivå!).
Etter flere befaringer og konferanser samt noe brevveksling kunne en endelig på et møte hos Arnesen den 25. februar 1937 inngå en avtale om disponering av terrenget. Til stede var samtlige 7 gardbrukere sammen med formannen og tre av jaktutvalgets medlemmer. Avtalen gikk ut på at NVK skulle få bruke terrenget mot at klubben sørget for utsetting av rapphøns. Det hadde tidligere vært bra med rapphøns der, men var for en stor del blitt borte.
Rapphøns ble innkjøpt fra Tyskland, 10-12 par i alt. Men da mange av fuglene var i dårlig kondisjon ved ankomsten, var det bare noen ganske få som overlevde. Senere ble det importert noen fra Sverige, og denne utsettingen gikk bedre.
Sommeren 1939 ble det observert rapphønskull på 12, og medlemmene så fram til å kunne begynne å nyttiggjøre seg terrenget for alvor. – Men så kom krigen og ødela det hele – uten at noen prøve var blitt avholdt i NVK’s regi. Bittert måtte det være for jaktutvalget som hadde arbeidet så iherdig med dette prosjektet.
Når det gjelder NVKmedlemmenes deltakelse på andre klubbers jaktprøver de første årene etter starten, kunne atskillig berettes om spennende opplevelser og fin innsats ved flere anledninger, men heller ikke det er det plass til i denne artikkelen. Antakelig er det forholdsvis få av klubbens tusentallige medlemmer i dag som vet at det allerede i perioden 1935- 40 var flere vorstehhunder, hovedsakelig korthår, som på en fremrakende måte hevdet seg i konkurranse med hunder av engelske raser på høyfjellsprøver. Spesielt bør nevnes Edv. Røhmens berømte Perviljas «Stegg», Fr. Drabløs’ «Yota» og J. B. Hiorths «Dick» av Vendelsjø, som alle oppnådde 1. premie på høyfjellsprøver og dessuten var meget vakre hunder. Videre oppnådde A. H. Rasmussens «Max» og A. Andersrøds «Jokum» av Kolsås 1. premie med Æp på skogfuglprøve, sistnevnte også 1. premie på rapphønsprøve.
Av strihår var det bare et par stykker som i samme tidsrom maktet å gjøre seg gjeldende på prøver. Det var Per Føyns «Tusse» som ble premiert på en skogsfuglprøve ved Kutjern i Nordmarka i 1937, og Carl Erichsens «Nona» (?) på en jaktprøve nordfra. Ifølge eieren var den siste før ute med sin premiering enn den første. Føyns «Tusse» og Rasmussens «Max» var kjent som meget gode trekkhunder.
For oss medlemmer i Norsk Vorstehhundklubb av i dag, er det grunn til å gi til kjenne både takknemlighet og beundring overfor dem som startet opp for 40 år siden. Med sitt friske pågangsmot klarte disse entusiastiske vorstehfolkene å etablere et solid grunnlag for den ekspansive utvikling som klubben senere har hatt.
